I går var jeg på et lørdagsforedrag på litteraturhuset med den meget fengende tittelen Sjøuhyrenes storhetstid. Jeg var riktignok litt skuffet, ettersom jeg gikk dit med en slags forventning om at dette var et av de tilfellene der hovedpersonen går på denne typen foredrag, og før hun vet ordet av det suges hun inn i et eller annet bilde, står der i et fett Game of Thrones-inspirert antrekk og ender opp med å måtte slåss med ekte sjøuhyrer (ref. Narnia-serien og en rekke andre bøker av denne typen undertegnede forleste seg på i sin ungdom). Men sett bortsett fra det var det en glimrende måte å tilbringe en lørdags ettermiddag på, ikke minst på grunn av et lenge etterlengtet gjensyn med kraken («a sea creature of monstrous proportions, controlled by Davy Jones») fra Pirates of the Caribbean-filmene og den legendariske scenen der captain Jack Sparrow - etter først å nærmest ha blitt druknet av slim fra den allerede nevnte kraken - tar opp sitt sverd, setter på seg kapteinshatten, og sier «Hello beastie», mens han fryktløst løper inn i det enorme sjøuhyrets gap.
Men ikke nok med det. Dette foredraget - ved siden av å gi meg et uvurderlig innblikk i skjebnene til spruteren, den menneskevennlige skaten og det tyske sjøsvinet - fikk meg til å tenke på mine egne monstre, og for å si det sånn: Det er ikke akkurat få av dem. Og på samme måte som sjøuhyrene hadde en pedagogisk betydning for menneskene som trodde på dem og fryktet dem, så velger jeg å tro at de små og store uhyrene i min monsterbedrift kan brukes til noe fornuftig.
Denne bloggen er jo et sånt monster. Jeg føler at jeg forsømmer den litt, og hver gang jeg begynner å skrive etter noe jeg oppfatter som et for langt fravær, så er det som om jeg på en eller annen måte må forholde meg til dette, noe som gjør at energien min går til å finne på unnskyldninger i stedet for bare å skrive. Det samme er tilfelle med yogapraksisen min. Det er i alle fall fem, om ikke ti verdifulle minutter som går til en slags rettferdiggjøring av forsømmelsene og latskapen min, i stedet for å bare get on with it. Så er det denne skepsisen. Både i forhold til skriving og yoga melder jo dette unngåelige spørsmål seg med jevne mellomrom: Hva i alle dager er vitsen? Og jeg tror at svaret må være at det får man dessverre aldri vite. Og det er nettopp det som er poenget. Akkurat som med tro: hvis du hadde visst det helt sikkert, så ville det ikke vært noen vits å tro. Men samtidig: Du hadde ikke lett etter meg hvis ikke du allerede hadde funnet meg. Eller noe sånt.
Nei, kjære lesere, jeg kommer ikke med noen svar i dag heller. Men jeg tror jeg er et ørlite skritt nærmere å forsone meg med disse monsternes (eller heter det monstrenes? hva er egentlig flertallsformen av monstre?) eksistens, med alle disse hindringene og skepsisen som dessverre kommer til å være til stede både i skrivingen og yogapraksisen min. Nødvendigheten og umuligheten av å fortsette, som mitt litteraturvitenskapelige pretensiøse alter ego ville sagt det. Så mye og så ofte som jeg klarer. Så konsentrert og så dedikert som jeg kan være. Og jeg klarer nok aldri å bli kvitt dem: krakene, havmennene og sjøormene som ligger der og ulmer i min bevissthets avgrunnsdype hav. Men kanskje, bare kanskje, klarer jeg å gi dem navn. Oppdage hva de egentlig er. Forstå hvilke andre (forhåpentligvis litt mer normale vesener) de er sammensatt av. Og bare det ville jo være noe, ikke sant?
Men ikke nok med det. Dette foredraget - ved siden av å gi meg et uvurderlig innblikk i skjebnene til spruteren, den menneskevennlige skaten og det tyske sjøsvinet - fikk meg til å tenke på mine egne monstre, og for å si det sånn: Det er ikke akkurat få av dem. Og på samme måte som sjøuhyrene hadde en pedagogisk betydning for menneskene som trodde på dem og fryktet dem, så velger jeg å tro at de små og store uhyrene i min monsterbedrift kan brukes til noe fornuftig.
Denne bloggen er jo et sånt monster. Jeg føler at jeg forsømmer den litt, og hver gang jeg begynner å skrive etter noe jeg oppfatter som et for langt fravær, så er det som om jeg på en eller annen måte må forholde meg til dette, noe som gjør at energien min går til å finne på unnskyldninger i stedet for bare å skrive. Det samme er tilfelle med yogapraksisen min. Det er i alle fall fem, om ikke ti verdifulle minutter som går til en slags rettferdiggjøring av forsømmelsene og latskapen min, i stedet for å bare get on with it. Så er det denne skepsisen. Både i forhold til skriving og yoga melder jo dette unngåelige spørsmål seg med jevne mellomrom: Hva i alle dager er vitsen? Og jeg tror at svaret må være at det får man dessverre aldri vite. Og det er nettopp det som er poenget. Akkurat som med tro: hvis du hadde visst det helt sikkert, så ville det ikke vært noen vits å tro. Men samtidig: Du hadde ikke lett etter meg hvis ikke du allerede hadde funnet meg. Eller noe sånt.
Nei, kjære lesere, jeg kommer ikke med noen svar i dag heller. Men jeg tror jeg er et ørlite skritt nærmere å forsone meg med disse monsternes (eller heter det monstrenes? hva er egentlig flertallsformen av monstre?) eksistens, med alle disse hindringene og skepsisen som dessverre kommer til å være til stede både i skrivingen og yogapraksisen min. Nødvendigheten og umuligheten av å fortsette, som mitt litteraturvitenskapelige pretensiøse alter ego ville sagt det. Så mye og så ofte som jeg klarer. Så konsentrert og så dedikert som jeg kan være. Og jeg klarer nok aldri å bli kvitt dem: krakene, havmennene og sjøormene som ligger der og ulmer i min bevissthets avgrunnsdype hav. Men kanskje, bare kanskje, klarer jeg å gi dem navn. Oppdage hva de egentlig er. Forstå hvilke andre (forhåpentligvis litt mer normale vesener) de er sammensatt av. Og bare det ville jo være noe, ikke sant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar