I boken med den fengende tittelen The Fashion System (som jeg ikke har lest, men som definitivt er på min reading list, rett etter Moshe Feldenkrais' Body & Mature Behavior, A study of Anxiety, Sex, Gravitation and Learning og Édouard Levés Selvportrett) skriver Barthes visstnok hvordan fashionfotografiet virker, og jeg siterer fra FVA-bloggen: "He describes the world as a backdrop, that sets the stage for an exorcism in which everything is made unreal but the clothing. The unreal images leave us clinging to the clothes as the only recognizable sign of reality."
The world as a backdrop, exorcism, everything is made unreal but the clothing ... Ah, jeg trenger vel ikke å si at dette er som musikk i mine ører. Men hvis vi nå ser på dette i forhold til vogue-posen, som vi allerede har stadfestet som en forvridning og forvrenging av menneskekroppen (og som jo i visse ekstreme tilfeller ikke er så langt unna det meget uttrykksfulle kroppspråket til den lille jenta i The Exorcist) blir modellens kropp også her frattatt sin kroppslige, eller i alle fall menneskelige kvalitet, den fjerner seg fra den naturlige kropp for å la klærne spille hovedrollen, eller som Barthes så fint sier det: være the only recognizable sign of reality. I ubehaget som vekkes av de forvrengte, ofte sykelig tynne lemmene som stikker ut og stikker frem, som flytter senteret til periferien og balanserer på den smale knivseggen mellom skjønnhet og stygghet, der, i akkurat det punktet kommer klærne fullstendig til sin rett. Så vogue-posen er kanskje intet annet enn en utvisking av selvet, en erkjennelse av gjenstandenes overmakt. Eller, for å si det med ord som Roland forhåpentligvis hadde nikket anerkjennede til: En utladning av virkelighetseffekten (!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar