Dessillusjonista

Jeg vet at vi bare er kommet til C, men det føles dessverre litt som fashionpiffen har gått ut av meg. Kanskje ble det for heftig å skulle dra lynskarpe paralleller mellom fashion og art (let's face it, det er forsatt mye mer popkultur enn highbrow som renner gjennom årene mine), kanskje ble min beste venn fra februar erstattet av en annen i mars, eller muligens er det bare slik at det inntrykksbombarderende livet anno 2012 ubarmhjertig presser og pusher meg videre, noe jeg gjerne vil utdype i et annet innlegg.

Så bare for å oppsummere lynraskt, sånn at alle dere hardcore fashionistaer ikke slutter å være followers: mye artists, bohemian (i begge ordets betydninger) aristocrats, 40- og 50-tallet, både i sin rene form og dekonstruert, gothic darkness, baRock og en oppdatert Daisy Buchanan-look er det vi har i vente fall 2012. Men hovedintrykket er (og her er det kanskje bare jeg som begynner å bli litt desillusjonert på mine gamle dager) we've seen it all before!

Og er det ikke uansett sånn at når dere leser min oppsummering av moteukene, så sier denne egentlig mye mer om meg og mine interesser og darlings, enn det som faktisk skjedde. Og det er kanskje vel og bra, for de fleste leserne av denne bloggen har vel en viss, mer eller mindre bevisst, interesse for undertegnede, men det skjuler ikke det triste faktum at dere egentlig ikke har fått vite en dritt om fashionweek, som igjen impliserer at jeg er en dårlig fashionreporter og at Suzy Menkes' jobb fortsatt er trygg.

But I couldn't help but wonder... Er det egentlig mulig å formidle noe som helst, eller er konklusjonen like trist som i min (om jeg må få lov å si det selv) glimrende semesteroppgave i emnet Modernitet og erindring: Vi erkjenner umuligheten av å formidle, samtidig som vi drives av nødvendigheten til å prøve.