Why read papers?

I Tim Parks' fine artikkel Why finish books skriver han noe som jeg leser som et forsvar for å ikke fullføre ting (men her tar jeg visse forbehold, for jeg har ikke lest artikkelen ferdig. Nei, ikke bare som et metalitterært eksperiment, men fordi jeg bare leser NYR Blog i lunsjen, den artikkelen er j... lang, og denne uken har jeg hatt veldig korte lunsjpauser). Uansett: Shopenhauer mente at livet var for kort til å lese dårlige bøker, og et par sider var tilstrekkelig til å avgjøre om en bok var verdt vår opmerksomhet. Jeg sier meg enig med Arthur og tilføyer følgende påstand: livet er for kort til lese, se på, skrive om dårlige ting, ofte trenger vi bare en liten smakebit for å finne ut om dette er noe for oss, og ved det minste antydning til tvil er det helt på sin plass å rett og slett move on.

La oss for eksempel ta Flipboard, som er en annen stor favoritt blant appene på min padde (som forresten heter Paddington, for fremtidige referanser). På Flipboard lager man et eget magasin med utelukkende de tingene man interesserer seg for. Det jeg vil ha nyheter om er kanskje ikke så overraskende mote, kunst, fotografi, dans, yoga og litteratur. Så på min Flipboard er Elle, Vogue, Harpers Bazaar, Pointe Magazine, Moma og The New York Review of Books, bare for å nevne noen. Disse oppdateres kontinuerlig, bildene skifter som i et kaleidoskop, og jeg er til enhver tid oppdatert på hva som er på coveret av Italian Vogue eller hvilke utstillinger som kommer opp på The Met.

Men dette er langt fra uproblematisk. Først vil jeg ta for meg de moralske implikasjonene: For dette er ikke helt enkelt moralsk, i og med at jeg her har skapt meg en verden som egentlig ikke har noe til felles med den virkelige, og i stedet for å forholde meg til krig, fred, politikk og sånt leser jeg enda en editorial om hvorfor grey is the new black. Men hvis vi her legger godviljen til så kan vi blame this, dessverre ikke lenger on my youth, men på det at jeg faktisk må gjøre dette fordi jeg er for empatisk, jeg bryr meg for mye og ikke for lite, og hvis jeg virkelig hadde forholdt meg til alt det fæle som skjer i verden, så ville jeg vært et vrak (presisering: et større vrak enn jeg er nå). Jeg velger å skape meg en fantasiverden med nyheter som gjør meg lykkelig, rett og slett som en mestringsstrategi, som min superlighte versjon av Prozac.