Poseringens pseudo-nærvær (dvs. "Marilyn og meg")

Men samtidig tror jeg Marilyn brukte kroppen sin som et forsvar mot kameraets misbruk, at hun (bevisst eller ubevisst) forsto det Susan Sontag skriver om i essayet "I Platons hule", nemlig at "å fotografere er å tilegne seg den tingen som fotograferes". Og videre:"Å fotografere folk er å begå et overgrep mot dem, man ser dem som de aldri ser seg selv, man får kunnskap om dem som de aldri kan ha om seg selv; det gjør folk til objekter som man kan eie rent symbolsk."

Og blir det ikke da slik at den eneste måten man kan forsvare seg mot dette overgrepet er nettopp å posere og på den måten ta en slags kontroll over erfaringen andre mennesker har av deg? Jeg har alltid (bevisst eller ubevisst) følt meg nærmest tvunget til å posere med en gang det var et kamera i nærheten, og nå ser jeg en gylden anledning til å bevise at dette var langt fra bare betinget av min forfengelighet og selvsentrering. Nei, dette var mitt hederlige forsøk på å ta kontroll over den visuelle koden, og om ikke ta kontroll så i alle fall være i et samspill med fotografen, et svar til hans uutalte aggressivitet, et forsvar mot å blir fortolket uten å ha den minste innvirkning på dette, en protest mot at dette utsnittet av mitt liv skulle bli fanget uten min innvirkning. Ved å posere (og da gjerne i en så kunstig pose som mulig, nettopp ved å prøve å suge inn kinnene, kaste frem den ene skulderen og presse navlen langt inn i korsryggen) speilte jeg på en måte den fordelen man får ved å holde et kamera foran ansiktet, også jeg ble plutselig en aktiv part, jeg mestret situasjonen.

Og ikke nok med det. Jeg vil faktisk si at jeg gjorde mer enn å mestre den, av og til klarte jeg faktisk å skape en illusjon av at jeg for eksempel har høye kinnbein (noe som er så langt fra sannheten som mulig, noe som alle som har sett mine hamsteraktige bollekinn live kan bekrefte), og på den måten ikke bare kontrollerte jeg fortolkningen: Jeg skapte faktisk en fortid som var uvirkelig. Og ikke nok med det: Jeg har også lagt til meg vanen å se gjennom folks kameraer før jeg går hjem fra fest, for å slette de dårlige bildene jeg kan finne, og gjennom min nøye utvalgte profilbildesamling på Facebook har jeg faktisk klart å få noen av vennene mine til å tro at alle bildene som tas av meg er bra. Hvis ikke dette kan regnes som en meget aktiv bearbeidelse og nykonstruksjon av fortiden, så vet ikke jeg.

Men nå ble det kanskje litt mye om meg og litt lite om Marilyn (og inni meg ber jeg inderlig om noen av dere nå tenker: Men er ikke egentlig det two sides of the same coin?). Uansett, jeg lover å trekke meg mer i bakgrunnnen i neste innlegg, og håper at Marilyns veldreide skikkelse skal bli et fruktbart utgangspunkt for mine videre undersøkelser av fotografiet.