Animal-like unselfconciousness

Noe av det mest fascinerende med Marilyn Monroe var hennes evne til å stå foran kamera. Hun hadde en utrolig kjemi med både filmkameraet og fotografiapparatet, og det er det siste jeg vil forsøke å gå litt nærmere inn på nå. I artikkelen "Unsexing Marilyn" i NYRB skriver Lee Siegel at kamera elsket henne fordi "the camera, a piece of technology far removed from nature, ironically hates artificality. It adores pure animal-like unselfconciousness". Dette kan jo virke merkelig med tanke på at jeg i alle fall alltid har hatt et bilde av Marilyn som noen som nettopp kunne posere, men hvis jeg skal prøve å forstå dette, så tror jeg at hennes posering var mer et utslag av noe intuitivt, dette var ikke en vogue-posering med innsugne kinn, albuer i siden og kragebein som ser ut som noe som kan poppe ut av huden hvert øyeblikk, men tvert imot bare en sensuell bruk av sin rene fysiske form, en uanstrengt omarrangering av sine attributter, noe som på et eller annet nivå var ubevisst, utrent, og derfor til en viss grad uskyldig.

Og til og med jeg, som alltid har vært en stor fan av nettopp vogue-posen, av fashionbildene som viser kroppen som noe forvridd, forvrengt, nærmest kjønnsløst, må si at jeg nå blir mer og mer fascinert av nettopp Marilyns bruk av mediet. Og jeg lurer på: Er det noe vi har gått glipp av? Var kanskje hennes uskyld noe hun også brukte veldig bevisst og dermed absolutt ikke uskyldig, var det en fordobling, en skyldig uskyld som likevel gav oss skinnet av uskyld, og var det dette som var genialiteten i hennes relasjon til kamera? Og er noe slikt mulig i dag? Eller for å omformulere spørsmålet litt og med dette gjøre det enda mer aktuelt: Er vogue-posen passé?