Bad things

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om Pina, filmen som kanskje var årets aller beste filmopplevelse for meg (ja, kanskje til og med kunstopplevelse overhodet), som jeg har sett tre ganger, anbefalt til alle venner og bekjente, snakket varmt om i akk så forskjellige sammenhenger. Og likevel er det noe som stritter veldig i mot når jeg nå skal skrive om den.

Man kunne selvfølgelig ty til en forklaring som synes å presse seg på umiddelbart, nemlig at dette skyldes at filmen handler om dans, dans er ikke-verbalt, eller kanskje rettere sagt ikke-språklig, og ergo må ethvert forsøk på å skrive om dans bli mislykket. Men for det første er jo ikke dette en grunn til å la være å prøve, ettersom vi plutselig befinner oss midt oppi den meget spennende fravær vs nærvær, eller fraværets nærvær-problematikken, umuligheten av å få det til, men nødvendigheten av å prøve, altså noe som gjelder for erindring, skriving, og egentlig livet generelt. Og for det andre: hvis man skulle lykkes med å formidle dans, eller bevegelse gjennom en annen kunstform, så tenker jeg at dette måtte ha vært skrivingen, ettersom skriving også finner sted i tid, den ene setningen følger etter den andre, den endrer, utfyller, forklarer eller forvansker, og er slik ikke helt ulik arabeskene som glir over i pas-de-bourrées eller grand-jetéene som ofte foregripes av glissades.

Nei, her må det være noe annet, noe som ligner mer på den følelsen jeg hadde da jeg ville skrive om True Blood. Greit, nå skjønner jeg at det er mange balletomaner der ute som river seg i håret over at jeg våger å sammenligne noe som muligens er tiårets dansefilm med en vampyrserie, men hear me out. Jeg ELSKET første (og forsåvidt andre) sesong av True Blood. Det var virkelig love at first sight, eller for å parafrasere Jace Everett: When they came in, the air went out. Og skygger fulle av tvil var kommet for å bli, for uansett hvor hardt jeg prøvde, så klarte jeg ikke å verbalisere det fantastiske med denne serien. Klarer det fortsatt ikke. Det er som en mørk, intens, altoverskyggende forelskelse, en selvdestruktivt begjær som foregår et sted i det språkløse (nei, jeg snakker ikke bare om Eric Northman og Bill Compton), en fascinasjon som blir for sterk til å uttrykkes og formidles videre, før den har passert.

Og dette er den utrolig triste konklusjonen: Jeg klarer ikke å skrive om de tingene jeg virkelig elsker, i alle fall ikke før den første intense følelsen har brent ut. Det jeg derimot klarer er å skrive om ting jeg har et litt mer kjølig og ambivalent forhold til, alle mine trashy guilty pleasures jeg egentlig burde skamme meg litt over. Så der har dere det, kjære lesere: Jeg klarer ikke å skrive om Pina (ennå), men på denne blogen er dette fraværet tydeligvis et av de største kvalitetsstemplene man kan få.