Look at those cheekbones

I forrige innlegg kom jeg med en inngående forklaring på hvorfor jeg ikke klarer å skrive om det jeg virkelig elsker, denne underlige tilbøyeligheten (ok, kanskje ikke så underlig når man tar i betraktning at jeg faktisk er litteraturviter) til å kill my darlings, disse drepende dårlige tekstene jeg skriver om de tingene som betyr mest for meg.

Men jeg gir meg ikke så lett. Fail again, fail better, som gode gamle Sam ville sagt det. Så dagens innlegg, det siste i denne iskalde, isklare måneden vier jeg til my new crush: Benedict Cumberbatch i rollen som Sherlock Holmes. Mannen med de mest fantastiske kinnbeina jeg har sett på lenge (eller som det sies i en episode: "Look at those cheekbones, I could cut myself slapping that face") og et intellekt som ikke viker en tomme i skarphet for ... ja, nettopp kinnbeina. Denne speilingen av det lysende presise intellektet i et ansikt som er slående i sin presisjon og symmetri, den iskalde deduksjonsevnen som speiles i øynenes iskalde intensitet, den skjødesløse elegansen og en stemme som vagt minner om professor Snape i Harry Potter, en mann som i likhet med sistnevnte (professor Snape altså, og ikke Harry Potter) er en highly functioning sociopath eller for å sitere BBC-siden som er viet serien: "brilliant, aloof and almost entirely lacking in social graces". Og det viser seg at dette er nøyaktig det jeg ser etter i en mann. Sharp er definititivt the new sexy.

Jeg gleder meg stort til tredje, og håper på en fjerde og femte sesong. Goodbye vampires, hello hunder fra Baskerville, Mycroft og Moriarty. Jeg flytter inn i Baker Street 221 B og har ingen planer om å forlate stedet med det første.