Trash is king

Men før jeg går tilbake til fotografiet, Marilyn og Susan Sontag, må jeg bare si et par ord om Svenske Hollywoodfruer, det vil si prøve å komme litt nærmere inn på det jeg vil klassifisere som my love affair with trash. Et tidligere utslag av denne manifesterte seg i at jeg begynte å se på Paradise Hotel mot slutten av den norske sesongen, og deretter (til min store overraskelse) fortsatte å tilbringe lyse sommernetter med å se den danske versjonen, en fascinasjon som i stor grad må sies å skyldes den akk så kjekke københavnske sjarmøren Gleager. Men det stopper ikke der.

Og nå sitter jeg altså klistret til tv3 hver mandag 20:30, og ser på disse fire svenske damene som lever livet i Hollywood. Jeg elsker selvfølgelig, som alle andre, Marias fascinasjon med dusker og hennes nydelige blonde lokker, Isabellas totalt forvrengte verdensbilde, Agnes-Nicoles selvoppfatning som ikke har den minste forbindelse med virkeligheten, og Pernillas fantastiske konversasjoner med datteren Erica av typen: Det var bra at du spydde nå Erica, det var Jesus som ville det, husker du ikke vi ba til Jesus om at du måtte bli frisk, og nå har han gjort sånn at du har fått bort all slimet i halsen og kan synge "Somewhere over the rainbow". Du vil vel stå på scenen Erica, det er ikke bare mamma som vil det?

Men hva er det som gjør meg så varm om hjertet når jeg ser disse fire? Lenge trodde jeg (og dette var kanskje særlig i forbindelse med Paradise Hotel) at disse programmene rett og slett fikk meg til å føle meg så bra fordi jeg følte meg deltagerne (jeg vil her ikke gå til det skritt å bruke ordet "bånnfolk" som en god venn av meg fra Sarpsborg har introdusert) fullstendig overlegen, og at jeg innså dybden og meningen i mitt liv på en veldig mye tydeligere måte når jeg så Gleager hviske de samme søte ordene til femte jente på rad mens saltvannet dryppet nedover hans veltrente, solbrune brystkasse. Men hvis det hadde vært så enkelt kunne jeg jo likså godt bare nøyd meg med Jakten på kjærligheten eller Tore på sporet (ok, litt mindre saltvannshår og veltrente brystkasser der, men dere skjønner tegningen). Nei, her må vi dypere, til det jeg vil kalle luksusfaktoren. Kanskje ikke så mye tilfelle i Paradise, men absolutt til stede i Hollywood. Og nå kjære lesere, hør min skammelige innrømmelse: Samtidig som jeg forakter disse damene, så er jeg dypt, dypt misunnelig!

En meget kompleks følelse. En jeg absolutt ikke er stolt av. Ja, en verden der dagens viktigste avgjørelse er valget om du skal ta på hårspray eller ikke er en forferdelig, skremmende, grusom verden, men ... hvis vi er fullstendig ærlige og ser lengst inn i dypet av vår sjel: Er det ikke også en verden vi alle drømmer oss bort til en gang iblant? Vår triste, pinlige versjon av luksusproblemenes trashy paradise?

(Og her er det på plass med en unnskyldning til the hubby: Polly, endelig begynner jeg å forstå din mangeårige fascinasjon med Paris Hilton. Som så mange ganger før er du lysår foran meg når det kommer til akseptasjon av motstridighetene som herjer i den menneskelige psyke!)