Ufullførte reiser er nok en av de bedre utstillingene jeg har sett siden Ernesto Netos Intimacy på Astrup Fearnley, den med de fantastiske duftskulpturene. Denne er enda mer up my alley, med den meget interessante tematikken som kretser rundt rotløshet og rastløshet, migrasjon og drømmen om tilhørighet, det hjemlige og det uhyggelige, og ikke minst den merkelige følelsen av begjær etter noe man ikke kan få.
Jeg tror min favoritt er Isaac Juliens Ten Thousand Waves, et rom med en ni kanals-videoinstallasjon der Kinas fortid og nåtid vises gjennom en herlig blanding av Shanghai (om ikke nødvendigvis Noon), utsnitt av livet til en luksusprosituert som må prostituere seg for å forsørge sønnen sin, og Crouching Tiger Hidden Dragon'ish aktige flyscener over den pittoreske Guangxi-provinsen, etterfulgt av en slags bakomfilm som viser hvordan disse scenene er laget, og den smertelig vakre Maggie Cheung som en slags marionett i scenearbeiderens hender. Kul musikk, stilige bilder og åndelige former som svever over lerretet, men det aller beste er det interaktive ved denne installasjonen, det faktum at det er helt umulig å se alle ni skjermene på en gang, og at man altså hele tiden har en følelse av å gå glipp av noe, noe som i sin tur fører til at man først streifer hvileløst i lokalet på jakt etter den beste spotten, og deretter setter seg oppgitt ned et sted og slår seg til ro (men bare delvis, på en veldig utilfredstilt måte, fortsatt higende etter helhet) med å ikke få med seg alt. En erfaring som i følge Andrea Kroksnes kan speile «den kinesiske innvandrerens stedløshet». Jeg digger det. Og for å igjen sitere det meget flotte utstillingheftet: «Og slik representerer denne filmen det ypperste av postmodernismens strategier, både teknisk, estetisk og kulturelt.»
Jeg tror min favoritt er Isaac Juliens Ten Thousand Waves, et rom med en ni kanals-videoinstallasjon der Kinas fortid og nåtid vises gjennom en herlig blanding av Shanghai (om ikke nødvendigvis Noon), utsnitt av livet til en luksusprosituert som må prostituere seg for å forsørge sønnen sin, og Crouching Tiger Hidden Dragon'ish aktige flyscener over den pittoreske Guangxi-provinsen, etterfulgt av en slags bakomfilm som viser hvordan disse scenene er laget, og den smertelig vakre Maggie Cheung som en slags marionett i scenearbeiderens hender. Kul musikk, stilige bilder og åndelige former som svever over lerretet, men det aller beste er det interaktive ved denne installasjonen, det faktum at det er helt umulig å se alle ni skjermene på en gang, og at man altså hele tiden har en følelse av å gå glipp av noe, noe som i sin tur fører til at man først streifer hvileløst i lokalet på jakt etter den beste spotten, og deretter setter seg oppgitt ned et sted og slår seg til ro (men bare delvis, på en veldig utilfredstilt måte, fortsatt higende etter helhet) med å ikke få med seg alt. En erfaring som i følge Andrea Kroksnes kan speile «den kinesiske innvandrerens stedløshet». Jeg digger det. Og for å igjen sitere det meget flotte utstillingheftet: «Og slik representerer denne filmen det ypperste av postmodernismens strategier, både teknisk, estetisk og kulturelt.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar