Daisy Buchanan: So how are things in Chicago? Do they miss me?
Nick Carraway: There's a persistant wall of mourning all along the north shore.
Daisy Buchanan: Oh, how gorgeous! Let's go back, Tom, tomorrow.
Min kjære Kristin, som har vært på besøk noen dager og vært vitne til denne feste-bonanzaen, påpekte at jeg muligens var i ferd med å gå gjennom en slags Daisy Buchanan-fase, og min første tanke var «that can't be good». Men, og igjen parafraserer jeg Kristin: Det er ikke noen vits i å dvele for mye i hvordan det går til slutt (og egentlig gikk det jo ikke så ille med Daisy, i alle fall ikke sammenlignet med Jay, men det igjen er et etisk spørsmål jeg er for sliten til å tenke grundig gjennom nå). Anyhow, festen er over for denne gang, og jeg skal nå bruke de nærmeste dagene til å tenke litt mer over om jeg virkelig er blitt en slags Daisy, og om denne daisynessen er noe jeg bør omfavne eller undetrykke. Setter stor pris på deres kommentarer og innspill her, kjære lesere.
P.S. Er det forresten flere enn meg som har gått gjennom livet og trodd at Shakira i sin Objection synger «I'm busy dancing tango» og ikke «Got dizzy dancing tango», som de påstår på lyrics.com? Og er det noen som er enig i at det første faktisk er tusen ganger bedre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar