«Når vi gir opp troen på at vår livsverden er rotfestet, kan vi komme til et punkt der denne mangelen på feste ikke lenger påfører oss eksistensiell angst og fortvilelse, men gir oss en frihet og letthet som til slutt åpner for at vi kan bevege oss. Bevegelse og ubestemmelighet hører sammen; det ene kan ikke forstås uten det andre.» - John Raichman
Bevegelse og ubestemmelighet, ja. Det virker i alle fall ikke som om kunsterne i denne utstillingen (jeg er fortsatt på Ufullførte reiser, det skjer ikke så mye spennende i mitt liv) klarer å bestemme seg for om det er bra eller dårlig at ingen av oss har en helhetlig identidet, for ikke å snakke om en helhetlig oppfatning av verden; at spørsmålet «hvor kommer du fra?» egentlig burde bli erstattet av «hvor har du reist?», at vi kontinuerlig er på en rastløs oppdagelsesreise med uhyggelige overraskelser bak hvert hjørne, og hvert sted vi kommer til viser seg som «definitive demonstrasjoner av Brechts motto: "Hver scene for seg"». Eller noe i den duren.
Knut Åsdams Abyss er i alle fall en frustrerende (men ikke desto mindre interessant) filmopplevelse, med personer som virrer rundt i Øst-London, ytrer ord som liksom ikke helt tilhører dem, virker malplasserte og på godt norsk lost, eller for å si det litt mer elegant: «deterritoralisert - mentalt, sjelelig, kroppslig og sosialt. » Åsdam mener visstnok at dette er uunngåelig og kan ha en frigjørende effekt, mens andre mener at det er ikke er noe frigjørende ved stedløsheten, at den derimot virker pulveriserende (på vårt liv, vår identitet, verden?).
Kroksnes foreslår hjemlengsel og det å lengte etter fjerne steder som to sider av samme sak, som altså er lengselen etter å finne seg selv. Jeg er ikke uenig. Kanskje den eneste løsningen er å forsone seg med at vi alle er «kimærer, hybrider og ulovlige bastarder», at ingen av oss bor der de egentlig kommer fra, men ikke klarer å føle seg hjemme noen andre steder heller. Først når vi erkjenner og aksepterer dette, kan vi altså lene oss tilbake, enten det er i godstolen eller flysetet, and wave our existensial anxiety bye-bye.
Bevegelse og ubestemmelighet, ja. Det virker i alle fall ikke som om kunsterne i denne utstillingen (jeg er fortsatt på Ufullførte reiser, det skjer ikke så mye spennende i mitt liv) klarer å bestemme seg for om det er bra eller dårlig at ingen av oss har en helhetlig identidet, for ikke å snakke om en helhetlig oppfatning av verden; at spørsmålet «hvor kommer du fra?» egentlig burde bli erstattet av «hvor har du reist?», at vi kontinuerlig er på en rastløs oppdagelsesreise med uhyggelige overraskelser bak hvert hjørne, og hvert sted vi kommer til viser seg som «definitive demonstrasjoner av Brechts motto: "Hver scene for seg"». Eller noe i den duren.
Knut Åsdams Abyss er i alle fall en frustrerende (men ikke desto mindre interessant) filmopplevelse, med personer som virrer rundt i Øst-London, ytrer ord som liksom ikke helt tilhører dem, virker malplasserte og på godt norsk lost, eller for å si det litt mer elegant: «deterritoralisert - mentalt, sjelelig, kroppslig og sosialt. » Åsdam mener visstnok at dette er uunngåelig og kan ha en frigjørende effekt, mens andre mener at det er ikke er noe frigjørende ved stedløsheten, at den derimot virker pulveriserende (på vårt liv, vår identitet, verden?).
Kroksnes foreslår hjemlengsel og det å lengte etter fjerne steder som to sider av samme sak, som altså er lengselen etter å finne seg selv. Jeg er ikke uenig. Kanskje den eneste løsningen er å forsone seg med at vi alle er «kimærer, hybrider og ulovlige bastarder», at ingen av oss bor der de egentlig kommer fra, men ikke klarer å føle seg hjemme noen andre steder heller. Først når vi erkjenner og aksepterer dette, kan vi altså lene oss tilbake, enten det er i godstolen eller flysetet, and wave our existensial anxiety bye-bye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar