Tatoospotting

Ja, og sommeren kom virkelig til Oslo denne helgen (dette høres ut som begynnelsen på en artikkel i VG eller Dagbladet, beklager). Allerede fredag svinset jeg rundt på Grünerløkka i stroppeløs flower-power kjole uten å kjenne den minste antydning til kulde, etter å ha startet kvelden med en cava og burger på taket på Bar Vulkan. Liker tanken på at vi trekker opp på takene i sommerhalvåret, nærmere solen, nærmere himmelen, og alt blir liksom mer luftig, mer svevende og gjennomskinnelig. Ok, nok daisyaktig poetisk vrøvl (og nei, jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om det er bra eller dårlig å ha en daisy-periode from time to time). Uansett, i god Daisy-ånd dro vi ut på Langøyene tidlig lørdagsformiddag, dette som jo i alle fall rent språklig er det nærmeste Oslo kommer Long Island(s). Der var det bølgeskvulp og måkeskrik, piratfest (som vi desverre ikke fikk være med på pga. manglende kostyme) og faktisk bading  (det siste var nok et resultat av en plutselig overopphetelse av hjernen / solstikk. Det var rett og slett instinktene som kicket inn og fikk meg til å springe inn i det kalde, grumsete, manetbefengte vannet).

Men jeg må bare si det igjen: Jeg elsker Oslo om sommeren. Det blir liksom en helt annen by, folk trekker ut i gatene, parkene er stappfulle, kafeene vrimler av liv (igjen tabloid-språk, kanskje jeg fikk solstikk likevel), folk er lettkledde og viser villig frem hud, som veldig, veldig ofte er prydet av tatoveringer. Er det bare meg, eller er det slik at vi som ikke har tatovering begynner å bli i mindretall? På den ene siden mener jeg at det er en slags ødeleggelse og vansiring av kroppen (uten at jeg ser på dette som noe entydig negativt), men samtidig er det jo fantastisk å ville ha noe som varer og varer, å være så sikker på hvem man er og hva man liker at man faktisk bestemmer seg for å la kroppen sin bære et vitnesbyrd om det. Og ikke minst, for oss «tatoveringstilskuere» gjør jo alle disse bevegelige bildene rundt oss sommeren akk så mye mer fargerik og interessant.