Et par ord om samtidskunst (nei, dette er ikke enda ett innlegg som omhandler min nye krakk, vel synes jeg at den ble meget flott, men jeg er foreløpig ikke så stormannsgal at jeg vil gå så langt som å kalle den samtidskunst). I går hadde jeg bursdag, og som en del av feiringen valgte jeg å se en utstilling på samtidskunstmuseet med den meget passende tittelen Ufullførte reiser. En veldig fin utstilling som jeg skal skrive om på et senere tidspunkt, men først vil jeg dele noen mer generelle betraktninger om det å se på kunst, og kanskje særlig samtidskunst.
Det første som slår meg er den forholdsvis lange tiden jeg bruker på å venne hjernen min til situasjonen «å se på kunst». Det er for eksempel vanskelig for meg å konsentrere meg om noe noen forteller om et kunstverk og se på kunstverket samtidig, tankene mine flyter i all slags retninger og jeg må kjempe hardt for å fokusere. Deretter er det som om jeg hele tiden leter etter knagger i de forskjellige verkene, knagger som gjør at jeg kan henge de på en erfaring jeg allerede kjenner, presse de inn i verden slik jeg oppfatter den, og på den måten lar jeg dem liksom ikke helt forandre min verdensoppfatning. Det tar i alle fall lang tid før jeg kommer dit at jeg på et eller annet vis hviler i det å ikke helt forstå, å ikke kunne plassere det jeg ser eller hører i en tydelig merket boks, og dempe frustrasjonen over å ikke forstå nok til at jeg faktisk kan oppfatte det som skjer rundt meg.
Ta videokunst for eksempel. Her sliter jeg skikkelig, mest sannsynlig fordi jeg (vi) er så vant til å hele tiden bli bombardert med all slags tv- og filmbilder, og når dette mediet plutselig brukes på en annen måte blir vi (jeg) meget forvirret, frustrert og til tider sutrete. Men erfaringen har vist at man bare må sit it out, gi opp den evige lysten til å spørre «hva er det egentlig jeg ser på her?» og ikke minst oppfølgningspørsmålet «hvorfor viser du meg dette?», og bare stay with it, stay with it til det gjør vondt, både i øynene og i sjelen.
P.S. Mange av dere ikke-dansere der ute har kanskje samme erfaring når dere ser danseforestillinger. Det er vel litt som med The Matrix: mens jeg ser en kode bestående av arabesker, pas de bourrées og soubresauts, sitter dere andre og (når dere ikke planlegger hva dere skal ha til middag) tenker: what the hell is that stupid leap supposed to mean?
Det første som slår meg er den forholdsvis lange tiden jeg bruker på å venne hjernen min til situasjonen «å se på kunst». Det er for eksempel vanskelig for meg å konsentrere meg om noe noen forteller om et kunstverk og se på kunstverket samtidig, tankene mine flyter i all slags retninger og jeg må kjempe hardt for å fokusere. Deretter er det som om jeg hele tiden leter etter knagger i de forskjellige verkene, knagger som gjør at jeg kan henge de på en erfaring jeg allerede kjenner, presse de inn i verden slik jeg oppfatter den, og på den måten lar jeg dem liksom ikke helt forandre min verdensoppfatning. Det tar i alle fall lang tid før jeg kommer dit at jeg på et eller annet vis hviler i det å ikke helt forstå, å ikke kunne plassere det jeg ser eller hører i en tydelig merket boks, og dempe frustrasjonen over å ikke forstå nok til at jeg faktisk kan oppfatte det som skjer rundt meg.
Ta videokunst for eksempel. Her sliter jeg skikkelig, mest sannsynlig fordi jeg (vi) er så vant til å hele tiden bli bombardert med all slags tv- og filmbilder, og når dette mediet plutselig brukes på en annen måte blir vi (jeg) meget forvirret, frustrert og til tider sutrete. Men erfaringen har vist at man bare må sit it out, gi opp den evige lysten til å spørre «hva er det egentlig jeg ser på her?» og ikke minst oppfølgningspørsmålet «hvorfor viser du meg dette?», og bare stay with it, stay with it til det gjør vondt, både i øynene og i sjelen.
P.S. Mange av dere ikke-dansere der ute har kanskje samme erfaring når dere ser danseforestillinger. Det er vel litt som med The Matrix: mens jeg ser en kode bestående av arabesker, pas de bourrées og soubresauts, sitter dere andre og (når dere ikke planlegger hva dere skal ha til middag) tenker: what the hell is that stupid leap supposed to mean?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar