Les Miz altså ... Dette må jo bare være tidenes musikal. Glem operafantomer og vietnamesiske gledespiker, hvis du skal se musikal på det store lerretet, this is it. Så får det heller bare være at det tar litt tid å venne seg til at absolutt alle replikkene som ytres i denne filmen blir sunget - ja, det må også innrømmes først som sist - på en mer eller mindre pompøs, pretensiøs og lettere patetisk måte. But who cares? Og, noe som kanskje er viktigere, kan alle dere ærede filmkritikere fortelle meg hvordan man skal synge «Who am I» eller «Death: Come to me» på en nøktern, lavmælt og sindig måte?
Med andre ord: Jeg mener at i musikalgenren, og kanskje spesielt i denne musikalen, er det på ingen måte et mål å «keep it cool». Ja, det tar tid å venne seg til at filmkameraet kjøres helt tett inn på skuespillernes ansikter under nesten alle solo-partiene, og jeg måtte se ned et par ganger under Anne Hathaways «I dreamed a dream», men jeg tror ikke nødvendigvis dette skyldes overspill eller hennes «Oscar-søknad», som enkelte har kalt denne scenen. Ja, hun sperrer opp de enorme øynene, hun er snauklipt, blodig og avmagret, og utstråler intens desperasjon fra første til siste strofe, men er ikke det poenget? Hvis man først skal synge (!) om total fornedrelse og verdens blodige urettferdighet, så tror jeg dette er måten å gjøre det på.
Jeg liker også de artige detaljene (som for eksempel det enorme franske flagget som slepes gjennom søla helt i begynnelsen av filmen). Hvis jeg skal si noe negativt, så er Russel kanskje litt for hederlig som Javert, men det er nok fordi The Gladiator og A beautiful mind sitter litt for fast i ansiktet hans. Men jeg må si at jeg igjen ble utrolig fascinert av dynamikken mellom de «ulykkelige» parene i denne historien: Javert og Valjean (nesten like kule som Pacino og de Niro i Heat), hele tiden dette spørsmålet om hvem som egentlig har loven på sin side og de parallelle skjebnene deres (jeg bare ELSKER når Javert synger «I was born with scum like you, I am from the gutter too!»), og selvfølgelig Eponine og Marius. Jeg hadde glemt hvor kul Eponines rolle er (og hvor kjedelig Cosette egentlig er i forhold), og synes Samantha Barks gjør en nydelig «On my own» og «A little fall of rain». Eddie Redmayne er også perfekt som Marius, akkurat passe fregnete og guttete til ikke å være den typiske Hollywood-kjekkasen, men akk så tiltrekkende likevel.
Og så liker jeg at de bare kjører på. «Look Down» som kommer tilbake i forskjelige settinger, «Red and Black» og «One Day More» i fantastiske fellesscener, lille Cosette og Gavroches hjerteskjærende barnestemmer, og selvfølgelig Javerts «Stars» og til slutt «Soliloquy». Og akkurat når du tror det er over, når du er utslitt, utgrått og endelig har revet ned alle kyniske og ironiske forsvarsmurer, smeller de til med «Empty Chairs at Empty Tables». Epic!
Med andre ord: Jeg mener at i musikalgenren, og kanskje spesielt i denne musikalen, er det på ingen måte et mål å «keep it cool». Ja, det tar tid å venne seg til at filmkameraet kjøres helt tett inn på skuespillernes ansikter under nesten alle solo-partiene, og jeg måtte se ned et par ganger under Anne Hathaways «I dreamed a dream», men jeg tror ikke nødvendigvis dette skyldes overspill eller hennes «Oscar-søknad», som enkelte har kalt denne scenen. Ja, hun sperrer opp de enorme øynene, hun er snauklipt, blodig og avmagret, og utstråler intens desperasjon fra første til siste strofe, men er ikke det poenget? Hvis man først skal synge (!) om total fornedrelse og verdens blodige urettferdighet, så tror jeg dette er måten å gjøre det på.
Jeg liker også de artige detaljene (som for eksempel det enorme franske flagget som slepes gjennom søla helt i begynnelsen av filmen). Hvis jeg skal si noe negativt, så er Russel kanskje litt for hederlig som Javert, men det er nok fordi The Gladiator og A beautiful mind sitter litt for fast i ansiktet hans. Men jeg må si at jeg igjen ble utrolig fascinert av dynamikken mellom de «ulykkelige» parene i denne historien: Javert og Valjean (nesten like kule som Pacino og de Niro i Heat), hele tiden dette spørsmålet om hvem som egentlig har loven på sin side og de parallelle skjebnene deres (jeg bare ELSKER når Javert synger «I was born with scum like you, I am from the gutter too!»), og selvfølgelig Eponine og Marius. Jeg hadde glemt hvor kul Eponines rolle er (og hvor kjedelig Cosette egentlig er i forhold), og synes Samantha Barks gjør en nydelig «On my own» og «A little fall of rain». Eddie Redmayne er også perfekt som Marius, akkurat passe fregnete og guttete til ikke å være den typiske Hollywood-kjekkasen, men akk så tiltrekkende likevel.
Og så liker jeg at de bare kjører på. «Look Down» som kommer tilbake i forskjelige settinger, «Red and Black» og «One Day More» i fantastiske fellesscener, lille Cosette og Gavroches hjerteskjærende barnestemmer, og selvfølgelig Javerts «Stars» og til slutt «Soliloquy». Og akkurat når du tror det er over, når du er utslitt, utgrått og endelig har revet ned alle kyniske og ironiske forsvarsmurer, smeller de til med «Empty Chairs at Empty Tables». Epic!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar