fredag 1. juli 2011

The Mythmaker


Og her kommer som lovet et innlegg om The Children's Book. Litt mer usikker på om jeg skal rusle ned memory lane denne måneden, eller om jeg bare skal la sommeren flyte av gårde og poste det som faller seg inn, uten noe tema eller plan. Keep reading this blog to find out!

Anyway, The Children's Book av fabelaktige A.S. Byatt, eller Dame Antonia, som Toril Moi tiltalte henne under samtalen på Litteraturhuset 8. juni. Dame Antonia har en utrolig evne til å snakke om veldig komplekse ting på en forståelig måte. Hun svarer på spørsmål om meningen med livet med en utrolig ro og overbevisning: "Well, for some people the children are the meaning, and for some their children's children. For me, right now, it is about the structures in language". Ok, dette er veldig fritt sitert, but you see what I mean. Jeg var den første i køen for å få signaturen i min kopi, totalt starstruck av hennes nærvær. Hun er en forfatter as they should be: klok, interessert, lyttende. Og litt gal.

Og boken: et kaleidoskop av eventyrlige verdener, uhygge, historiens kraft, menneskelig styrke og svakhet, barndom, kunst, kunsten som liv, livet som litteratur, skygger som blir borte, desperasjon og kjærlighet. Verden som en scene, der teaterstykkene som settes opp plutselig er mer virkelige enn det som skjer blant publikum, bøker med makt til å drepe, men også kunst som noe som kan løfte opp og redde, og endre det som alle trodde var uforanderlig. Om barn som blir både frelst og fortapt, med foreldre som kan inspirere, men ikke beskytte.

Alle personskildringene er utrolig presise. Ved hjelp av beskrivelsen av noen utsnitt av utvalgte situasjoner i livene til disse menneskene står de plutselig frem for oss: skarpe, levende, uregjerlige. For å bruke en klisjé: man elsker og hater disse personene. Og kanskje særlig Olive Wellwood: kvinnen som er dette universets sentrum, som i likhet med øyenstikkeren på forsiden av boken tiltrekker med sin skjønnhet, og likevel, når man kommer helt nært, er farlig, uforståelig, overveldende. Hun er tilsynelatende en fri kvinne, men hun betaler en enorm pris for denne friheten.

Men er egentlig noen pris for høy for å være en "mythmaker", en som har "a true sense of what is beyond window and mirror alike"? En som har talent nok til å skrive frem en "otherworld", som har evnen til å skrive en bok til alle sine barn, bøker som er "a form of love, a form of separateness"? Jeg vet ikke. Men det finnes jo ingen klare svar når det kommer til foreldre og barn, liv og død, kunst og virkelighet. For meg er i alle fall det å lykkes med å skrive en roman om alt dette et slags svar på det første spørsmålet som ble stilt denne kvelden: hva er meningen med livet?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar