Det er ikke den samme byen vi kommer tilbake til i går kveld. Jeg må ut og gå i gatene for å se det med egne øyne. Og det er forferdelig, skremmende, brutalt, men også vakkert. Alle blomstene og lysene lukter bedøvende, det er kø for å komme inn i domkirken, menneskenes ansikter er forandret. Vi har hatt vår lange fredag. Lille Oslo, lille Norge føles nesten enda mindre, men det er også en storhet i dette. En storhet i måten å takle dette på.
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar