torsdag 22. november 2012

We're in this together

Nå har vi altså vært på tur i nærmere to måneder, og det er på tide med en liten oppsummering. En ting jeg har tenkt en del på er hvorfor man egentlig velger å reise. Jeg tror ikke jeg hadde noen helt bestemte grunner (av typen «Nå må jeg se å komme meg vekk fordi de har skønt at jeg egentlig er en spion»), men etterhvert som ukene har gått har jeg i alle fall begynt å se noen av de klare fordelene ved å være ute på reisefot.

For det første presser det noe klisjébefengte ordet «perspektiv» seg på. Det kjennes kleint å skrive at perspektivet mitt er blitt utvidet, men ikke desto mindre er det på en måte akkurat det som har skjedd. Reisen, den geografiske forflytningen fra det kjente og trygge, påtvinger oss et nytt perspektiv, enten vi vil det eller ikke. Det har skjedd nesten umerkelig og jeg kan ikke sette fingeren på det nøyaktige tidspunktet jeg sluttet å se Kveldsnytt på NRK Nett-TV og lese VG-nett, men plutselig er det som om en del ting der hjemme har fjernet seg. Og jeg mener på ingen måte alt, men kanskje nettopp de mest unødvendige mønstrene og uvanene jeg egentlig helst skulle vært foruten. Ting renskes bort og blir på en eller annen måte klarere (noe som dessverre på ingen måte kan sies om dette blogginnlegget, men hear me out, kanskje det finnes en eller annen perle i alt dette vrøvlet). En annen ting er at man får en slags følelse av fellesskap. Igjen klisjé-alarm, men la meg forklare nærmere. Etterhvert som vi reiser fra land til land og ser hvordan folk lever de forskjellige stedene, får jeg denne følelsen av at livet, i alt sitt mangfold, egentlig overalt handler om det samme, vi sliter alle med og gleder oss over de samme tingene, en følelse som jeg best kan beskrive som «we're in this together». Og en siste ting: Toget fra Macchu Piccu hadde et mye mer interrailpreg, med unge, litt skitne, slitne mennesker, snakkesalige, naive, ganske umodne. Og på en eller annen merkelig måte gav denne tre timer lange togturen - i grelt lys, med monoton panfløytemusikk durende i bakgrunnen - meg litt mer tro på menneskeheten og vår generasjon. Igjen klarer jeg ikke å beskrive dette særlig presist, men ble plutselig veldig rørt over disse menneskene, som står opp klokken tre om natten for å se soloppgangen ved Macchu Piccu, som jobber frivillig på en skole i en bortgjemt avkrok i Peru, som reiser ut med et håp om å finne eller realisere seg selv, et ønske om å forandre verden og mest seg selv. Ja, det er naivt og kanskje til og med idiotisk, men det er likevel noe utrolig fint (og nødvendig) ved det.

Ok, skal gi meg nå. Bare en siste ting, som den siste spikeren i kista på dette sentimentale innlegget, i og med at det er Thanksgiving og alt. Her er noen av de tingene jeg er mest takknemlig på denne reisen så langt:
1. En lang, nærmest endeløs morgentur på Fernando, der vi gikk fra den ene øde stranden til den andre, ble avkjølt av korte, varme regnskyll og praktiserte mindfulness mens vi balanserte på de våte, ujevne steinene.
2. En kveldstur fra «downtown» Påskeøya til vår lille hytte, i lys som minnet om Nordlandssommerens evige dag, et landskap som var en blanding av små bygder i Nord-Norge og den polske landsbygda der oldemoren min bodde. En underlig følelse av at hele verden er det samme.
3. Alle hundene vi har møtt på vår reise gjennom dette kontinentet: store, små, shabby, skitne, og nesten alltid utrolig snille.    
4. Alle der hjemme, som har lest denne bloggen, skrevet mail til meg, sett, likt og kommentert bildene mine, og gitt meg en følelse av re-connectedness og av å høre hjemme et sted i denne noe omflakkende tilværelsen.
5. Min kjære Polly, som med sitt iblant kritiske, og nesten alltid annerledes (annerledes enn mitt, that is) blikk har vært den på denne turen (og ellers i livet) som har utvidet og beriket mitt perspektiv aller mest. Det er mye takket være ham jeg har våget meg ut på denne reisen, og fått oppfylt drømmer jeg hadde glemt at jeg hadde.  

2 kommentarer:

  1. Alltid koselig naar nye Mischka innlegg popper opp paa Flipboarden min, og i dag var den ekstra fin!
    Jeg er takknemmelig for at jeg faar dele reisen med dere! Stor klem

    SvarSlett
  2. Nu blei æ glad førr å se at du hadde oppdatert bloggen, har vært stille på instagram, så blei plutselig bekymra! Å så skriv du så fantastisk bra, at æ kjenne på det samme som ho Silje, vi dela reisen med dåkker:)) gleda mæ til resten, stor klæm!

    SvarSlett