fredag 16. november 2012

The heart of my heart


Da er vi altså i hjertet av Sør-Amerika, eller i alle fall i hjertet av det som en gang var det enorme Inka-riket. Jeg hadde store forventinger til Peru og Cuzco, og er på ingen måte blitt skuffet. I denne byen går man rett og slett og vasser i historie, jesuittiske (og andre) kirker er bygget oppå ruiner av sol-templer, ruiner legger seg oppå ruiner, det er fullt av perfekt lagte steinmurer og høyreiste kirketårn, bak hvert gatehjørne lurer det en lama (som ikke overraskende stikker av med prisen for Turens Kuleste Dyr) og innimellom alt dette danser det små, vakre jenter utkledd som engler i anledning sin første kommunion. Ingen blir vel spesielt overrasket når jeg utbryter: Jeg elsker det! Et lite snev av høydesyke legger riktignok en liten demper på stemningen, men ingenting et par Paracet og en solid dose coca-te ikke kan fikse. (Og her må jeg bare presisere: coca-te er et hundre prosent naturlig preparat, laget av coca-blader, det er på ingen måte ulovlig eller avhengighetsdannende, men hjelper derimot på høydesyke, fordøyelsesbesvær, søvnproblemer og masse andre plager og besværligheter man eventuelt måtte slite med.)

Og nå har vi altså tatt toget gjennom The Sacred Valley og til Aqua Caliente: en liten, småskitten, dog sjarmerende by ved foten av Maccu Picchu, og i morgen venter altså det i som i de fleste turistguider blir beskrevet som Sør-Amerikas absolutte høydepunkt. Enn så lenge må jeg si at togturen nok stikker av med prisen for turens beste togreise, ikke bare fordi det er turens eneste togreise, men fordi toget (inkludert toalettene) var super-rent, vi fikk en liten snack og deilig kaffe, og turen gikk gjennom et fantastisk landskap, med enorme fjell, frodig og nærmest regnskoglignende natur (tenk Avatar her, om enn ikke nødvendigvis de svevende fjellene), og i tillegg fulgte togskinnene elven Urubamba, som i følge inkaene var «inexorably tied to the constellations and the mountain peaks, but also the earthbound counterpart of the Milky Way».

Jeg vet at jeg for lengst har brukt opp mitt forbruk av ordet «magisk» på denne bloggen og sikkert ellers i livet, men denne dalen er virkelig vanskelig å beskrive uten å ty til store ord. Kanskje like vanskelig som det er å ikke finne sin indre hippie og føle seg nærmere knyttet til solen, stjernene og Moder Jord når man rusler rundt i Cuzco og tygger coca-blader. Jeg har enorme forventinger til The Lost City, men allerede tror jeg Peru og da i særdelseshet The Sacred Valley (for jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke ble så begeistret for Lima ved første møte for noen dager siden) er i ferd med å stikke av med prisen for Mitt Absolutte Favorittland på denne turen.     

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar