lørdag 3. november 2012

The long dark siesta of the soul

Valparaiso gir meg - akkurat som Mendoza - den samme følelsen av stillhet, slapphet og av kun å være i stand til helt enkle, løsrevne observasjoner, og - akkurat som i Buenos Aires - tar jeg meg selv i å oppsøke de døde fremfor de levende. Dette kan enten bety at jeg etter fem uker på reise allerede har begynt å gjenta meg selv, eller at jeg faktisk savner Argentina så mye at jeg prøver å gjenta mine argentinske opplevelser i Chile. Det finnes også en tredje mulighet: Saken er nemlig den at vi ankom Valparaiso på årets skumleste kveld, og har tilbrakt både Allehelgens- og Alle Sjelers Dag i denne vakre, mystiske byen, og hva er da vel mer naturlig enn å la the long dark siesta of the soul senke seg, og følge sin desire to speak with the dead (håper absolutt alle mine lesere tar Greenblatt-allusjonen her, og hvis ikke så foreslår jeg - i stedet for å frykte at jeg etter tre dager i Chile har begynt med en eller annen luguber form for spiritisme - at dere tar en titt på kapittelet «The Circulation of Social Energy» i Shakespearean Negotiations).

Uansett, poenget mitt er at de har utrolig fine kirkegårder i denne byen også, og at Pablo Nerudas hus absolutt er et sted man bør henge ut. Jeg har dessverre ikke så mye tid til å skrive mer akkurat nå, ettersom jeg har en early flight til Påskeøya to catch (hvor mange ganger får man egentlig anledning til å skrive den setningen?), så jeg avslutter med noen velvalgte ord av Pablo, og lar dere vente i åndeløs spenning på rapport fra Nerudas vakre La Sebastiana og ikke minst mystiske Rapa Nui om ca. en ukes tid.

[...] It's late now. Perhaps
it was only a long day the color of honey and blue [...]  


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar