"En nykommer fra kroppens dyp"

Han var en emigrant på flere plan, langt nok fra fedrelandet til å kunne være så nasjonalistisk som bare hjertet begjæret, uten å ha den helt store historiske bakgrunn og legimitet for en slik nasjonalisme. Hans frivillige eksil gjorde den til en viss grad mulig likevel, selv om emigrasjon ikke lenger eksisterte i den grad den kunne forekomme før.

Hectors sjel var en emigrant i hans egen kropp. Den hadde ingen røtter, ingenting som tilsa at den skulle være der og ikke et annet sted, ingenting som holdt den i noe som helst grep. Og som enhver emigrant kunne den aldri tenke på sitt fødested uten en viss bitterhet og lengsel, og en følelse av uoppnåelighet som følger med alle sanne ting.

Samtidig var han fylt med en slags beundring for de som klarte å leve litt på siden av kjernen, som ikke følte en slik trang til å oppholde seg der pulsen slo sterkest, som hadde en sterk nok livslyst til å slippe å måtte få den bekreftet hele tiden.