Ordene. De var der alltid, strømmet ut av hennes munn som insekter. Rommet ble fylt opp av sverm etter sverm, svart av de ubrukelige, unyttige ordene, det hverdagslige, trivielle i en ustanselig strøm som innhyllet Molly i en tåke, gjorde henne sliten og trett på samme tid. Så stoppet det brått når hun forsøkte å snakke direkte til henne. Da spratt det opp en usynlig vegg som ordene slo mot og falt, la seg ned ved Mollys bein, skled nedover den glatte gjennomsiktige veggen, ble flate speilbilder av Kari, som stod på den andre siden og skiftet tema, flyttet oppmerksomheten, nektet å forstå.
Men nå var det en varmende mildhet og medlidenhet som kom over henne. For i kveld var Kari stille, usikker, det var et slør som hadde falt av ansiktet og avslørte en betryggende sårbarhet, og Molly visste ikke om det hadde skjedd noe med Kari eller henne eller begge, nøyaktig hvor forandringen hadde inntruffet.
For hun hadde ikke vært lett hun heller, hun hadde forventninger, en egen agenda, noe hun måtte bevise for seg selv og omverdenen. Det var det som hadde skjøvet henne mot Henrik, det og kjedsomheten, for han var ikke en mann hun ville ofret et øyeblikk av sin oppmerksomhet hjemme i byen. Det var kanskje huden hans i kombinasjon med saltvann og sol, øynene som ble smale i lyset, pupillene som mørknet etter det fjerde glasset med vin. Det var en lett, uforpliktende tiltrekning. Stille spenning som dyttet henne gjennom sommerdagene. Tanker hun aldri tillot seg å tenke ferdig, ufullførte fantasier som vugget i hennes solbrente kropp, vekket små smil og lette sukk, men aldri noe mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar