4.

Sorgen kom ut om natten. Som et husdyr kom den krypende og la seg inntil henne, gjorde at hun ble varm og øm og nærmest glemte å puste. Hun savnet noe som kanskje kunne kalles trøst. Det å bli trøstet slik man bare kunne bli av sine foreldre, en trøst som varte og lot henne konsentrere seg fullt og helt om andre ting. Nå var sorgen like uforutsigbar som angsten, trofast som en skygge.