Hun kjente den late sommerkvelden spre seg i hele kroppen, utvide ribbeina, lungene, legge seg som et silkebånd over pannen, som et rensende lag av salt over huden. Hun fornemmet en bølge av sympati mot Kari nå, så med mildhet på dukkeansiktet hun alt for lett hadde avfeid som uinteressant.
Det var aldri stille rundt Kari. Tikkingen fra klokken, radioen som alltid stod på. Molly måtte streve med å høre sine egne tanker. Og ordene som spratt ut av henne, som kun stanset hvis Molly spurte et spørsmål, gav et svar som unnvek forventningen, eller vred seg unna ord som marengs, sukkererter eller porselen.
Men så lyttet hun til jazz. Det var overraskende, vitnet om at det kanskje foregikk noe mer bak det søte smilet og de blonde lokkene enn Molly ante. Men hun kunne ikke snakke om det heller. Den ordløse musikken forstod hun, eller bare tok den inn over seg uten behov for noe mer. Stillheten forble fienden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar