– Selv om jeg søker trøst og bekreftelse er det lite igjen av barnet i meg. Eller kanskje ikke. Men jeg vil ikke ta spranget, jeg holder fast ved mellomheten.
– Hvor lenge?
– Til jeg blir tvunget uti.
Hun hadde prøvd. Sagt at kanskje ambivalensen var en forutsetning for å skape. At ubalansen som var en nødvendig følge av å alltid vakle mellom to ståsteder var noe positivt nettopp fordi man ikke var for langt bak eller frem, fordi man var helt avhengig av å beholde en sterk kjerne, en kropp som kunne bevege seg fortere, gå opp på tåhev når det skulle være.
De hadde sett vekk. Henrik skrøt av desserten, Kari smilte, og så kom regnbygen. Den sterkeste på lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar