Solskinnet var der oftere enn de hadde ventet, det stekte og brant mellom de dyrebare vindpustene som rykket gjennom skogen i ujevne drag.
Fisken var kald og glatt, det tok en stund før hun tvang seg til å ta i den for å kaste den i bøtten han hadde bommet på. Sølvfiskene glitret i det svarte tynne garnet, så knivbladet, blodet, dunket mot båtgolvet. Kvalmen steg opp i henne, men også den lett, uforpliktende, uten å kalle til handling. Hun la seg tilbake og nøt enkelheten i samværet mot et felles mål, der begge hadde sin klart definerte posisjon og rolle, der det ikke var relasjonen som stod i fokus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar