torsdag 30. desember 2010

Nøtteknekkeren (3)

De sminker henne. Øyenvippene blir sorte og lange, munnen får en merkelig bue under alt det røde. Ansiktet er blekt og fremmed, håret blir trukket enda lengre tilbake. Hun kjenner en stramming bak øyenlokkene, men vet det vil gå over. Sånn er det alltid. Sånn må det være.

Hun sparker i boksen med harpiks, sceneteppet vaier og avslører en dypere rød. Bak det bølger stemmer og latter, melodier som blir til hvisken i takt med belysningens demping. Og så er det ikke noe mer enn silken som skjærer seg inn i anklene hennes, og armene som hviler på den tykke luften.

Da hun kom ut var vinden stilnet. Gatene var hvite og myke med den nye snøens berusende renhet.

Hun kjente en hånd på skulderen. En nummenhet blandet seg med varmen som plutselig slo over henne, og noe bølget og slo og tillot ingen tvil. Og de stod der, helt i ro, i skyggen av det hvite operahuset, under trærne som blinket med gullstøv og glitter, med blikkene løftet mot den mørkeblå himmelen med stjerner som edelsteiner og renskåret glass.

Klokkene ringte i St. Martin’s in the Fields. De ringte i St. Paul’s og i Westminster Abbey, de klinget og sang på hele Themsens bredder. Og snøen falt og falt og falt, og la seg som silke i hennes hår.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar