Hun hadde lagt seg tidlig og sov tungt, sånn var det alltid på denne tiden av året. De mørkeblå gardinene var tett trukket for, hun kunne høre morgentoget tute på sin søvnige ferd gjennom forstedene.
Kaffen var sort og blank, sukkeret skinte på den røde duken. Hun lot minuttene passere, prøvde å kjenne etter, gjenfinne forandringen og sikkerheten, bli varm og tilfreds og våken. Søtheten strømmet fra det ferske bringebærsyltetøyet, hun lukket øynene et øyeblikk, vugget fram og tilbake på den hvite stolen.
Ute var det kaldt. Hun snurret skjerfet en ekstra gang rundt halsen, knep fingrene sammen i de store vottene. Juletrærne lyste i alle vinduer, sendte ut menuetter av blåhet og gull. Noe ble mykt inni henne på sånne dager, åpent og forsvarsløst, men også fredfullt.
Hun kunne kjenne forventingen i magen, som en bløt, skummende såpeboble på bristingens rand, med vage former og skjøre spor av letthet, plassering og flukt. Hver bevegelse var motstridig og lunken, pusten stanset for tidlig og nektet å fylle et eneste tomrom. Svale toner strømmet ut gjennom pianoet, la seg mellom de sorte stolradene, hvilte på golvene av eik.
Covent Garden var fylt med fargerike boder, i trærne rundt markedet hang det små lys. Dukketeatret var satt opp for sesongen, de små marionettene lå livløse i de fløyelsrøde boksene. En sortkledd mann hang opp en lyskaster. Hun gikk med raske skritt mot kafeen, gjemte seg i det rosa skjæret og stengte vinden ute.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar