torsdag 17. desember 2009

7 dager igjen

”Kom til restauranten etter at de har stengt”, sa kaninen Peder hemmelighetsfullt. ”Vi må ha et kriseråd.”
Stemningen var dyster når isbjørnen Atle kom inn i den stille spisesalen. Det var bare noen få lys som brant på bordene, oksen Ove reiste seg plutselig opp og kom ut fra skyggene.
”Situasjonen er alvorlig”, sa han, og alle nikket.
”Det var måken Marvin, min gamle kompanjong”, fortsatte Ove tungt. ”Jeg skulle ha advart dere før, men jeg trodde ikke han kom til å våge seg på noe sånt”.
”Hvem er han egentlig, måken Marvin?” våget isbjørnen å spørre etter en stund.
”Vi seilte på de syv hav sammen”, forklarte oksen. ”Vi var bestevenner, hadde vært ute flere enn en vinternatt sammen. På en av våre reiser fant vi en stor skatt, en kiste fylt til randen med gull og edelsteiner. Den delte vi som brødre, og jeg bygget dette hotellet for min del, sluttet å seile og opprettet Fondet for Frysende Dyr. Men med Marvin var saken en annen. Han hadde aldri hode for penger, og brukte sin del i løpet av et år, på fisk og annet tull. Han har aldri tilgitt at det gikk så mye bedre med meg, og har bare ventet på det rette øyeblikket til å hevne seg.”
”Men hvorfor Filippa?”, ville isbjørnen vite.
”Fordi han samarbeider med brunbjørnen Bæzo!!!”, hylte hyenen Hektor, som akkurat da kjørte inn i rommet på sine rulleskøyter. Han viftet med et hvitt ark.
”De har sendt et brev, de holder Filippa fanget oppe i fjellene og sier at de skal sende henne tilbake til sirkuset, hvis ikke herr Ove gir dem en million!”.
En forferdelig stillhet senket seg over rommet, lenge kunne man bare høre bølgene slå mot stranden. Så snakket oksen Ove: ”For å samle så mye penger må jeg selge hotellet og stenge Fondet for Frysende Dyr. Jeg er lei for det mine venner, men vår tid på Mallorca er nok omme. ".
Kaninen Peder begynte å gråte.
"Øh, hvorfor kan vi ikke prøve å redde henne", spurte Atle forsiktig. Alles øyne snudde seg mot han.
”Han holder henne i en grotte høyt oppe i fjellene, det er forferdelig kaldt og alltid snø der,” sa Ove. ”Ingen av oss har en sjanse til å komme oss opp dit. Hyenen har aldri vært nærheten av snø og is, vet ikke hvordan han skal takle det.” Hektor smilte unnskyldende.
”Peder blir så redd at han er ubrukelig”, fortsatte Ove, og kaninen nikket mismodig. ”Og jeg, vel, jeg utviklet en stygg allergi mot snø under de mørke årene i julenissens tjeneste, jeg får utslett, hoste og holder på å kveles når jeg så mye som kommer i nærheten av noe kaldt og…”
”Jeg skal gjøre det” avbrøt Atle.
”Jeg vet ikke om du skjønner hvor farlig dette er. Det krever mot. Veldig mye mot.”
”Jeg gjør det”, gjentok isbjørnen med et blikk som skulle stoppe alle kommentarer.”
”Godt” sa oksen Ove og klappet han på ryggen. ”Her er planen..”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar