10 dager igjen

På dette punktet i fortellingen gikk nesten robåten på en bassengkant, fordi isbjørnen ble så opptatt av flodhestens historie at han helt glemte å styre. Sammen klarte de to dyrene å dytte båten vekk fra kanten igjen, og Filippa kunne fortsette sin fortelling. ”Slik gikk det altså til at jeg kom hit. Jeg og Hektor snek oss ut under nattens skjul, gikk i fjellene i mange dager for vi omsider kom ned på denne siden av øyen og traff oksen Ove ved en tilfeldighet. Han har aldri vært annet enn snill mot oss”, la hun til, og isbjørnen Atle skjønte at oksen betydde mye for den ensomme flodhestpiken. ”Nå har et par år gått siden vi kom til øyen, og vi er svært lykkelige her. Jeg har en linedans-forestilling for gjestene to ganger i uken, og Hektor har trent opp en gruppe lokale hyener i rulleskøyting og såpbobleblåsing. Oksen Ove er som en pappa for oss”.

”For en fascinerende livshistorie”, utbrøt isbjørnen Atle, plutselig syntes hans eget liv på det fjerne isødet veldig tomt og fargeløst. Men flodhesten Filippa virket oppriktig interessert i alt han hadde å fortelle, og isbjørnen tenkte at i tilegg til å være vakker og sjarmerende, så var flodhesten også en god og tålmodig lytter. De snakket sammen hele natten, og oppdaget at selv om den ene kom fra varmen, mens den andre kom fra is og kulde, så var de likevel beslektede sjeler, og begge ante at dette var begynnelsen på et langt vennskap.