Atle var overrasket over hvor lett det var å snakke med den sjarmerende flodhesten, han lyttet med åpen snute og glemte helt å ro mens hun fortalte sin spennende livshistorie. Filippa var egentlig en sirkus-flodhest, hun hadde bodd på et sirkus hele livet, og var helt fra barndommen av opplært til å linedanse. Hver kveld tok hun på seg en glitrende tyllskjørt, en tiara på hodet og glitter på hele kroppen, og så måtte hun balansere på en line som hang stramt over manesjen, med en liten sølvparasoll i labben som eneste holdepunkt. ”Orkesteret spilte langt der nede under meg, alles øyne var festet på min grasiøse kropp i det jeg tok det ene luftige spranget etter det andre, som om det var luften, og ikke vannet som var mitt rette element”, fortalte hun. ”Etter forestillingen fikk jeg sjokolade og blomster, publikum elsket meg, men jeg var aldri lykkelig. Det eneste jeg ville var å være fri, og ha en familie. Mine foreldre har jeg aldri kjent, de lever i frihet og enkelthet i det fjerne Afrika, og mine tanker gikk ofte til dem i de mørke netter da trommefanfarene lød utenfor mitt lille vindu, og løvene og elefantene ulte av savn i sine bur”. Filippa var stille en liten stund, og isbjørnen kunne se en liten tåre glitre i hennes vakre øye. ”Men jeg hadde en venn på sirkuset”, fortsatte hun, ”og det var en hyene ved navn Hektor. Den var like ulykkelig som meg og hadde slett ikke lyst å gå rundt manesjen på rulleskøyter mens han blåste såpebobler kveld etter kveld for å underholde et utakknemlig publikum. Sammen begynte vi å planlegge en flukt. Det tok mye planlegging og tankevirksomhet, og så endelig, en mørk tropenatt når sirkuset var på Mallorca, kunne planen settes i gang. ”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar