18 dager igjen

Kaninen Peder var et veldig ivrig lite dyr som likte å gjøre alt så raskt som mulig, så allerede to dager etter den røde ballongens ankomst var de to klare til å sette ferden sørover. Isbjørnen Atle var ganske redd da ballongen lettet og han så sine venner og sin mamma bli til sorte prikker på et stort hvitt isflak, men flammen var så varm og kaninen snakket så fort og morsomt at han snart glemte alle sine bekymringer og lo høyt av glede. Hvor fantastisk det var å fly! Ballongen gled lydløst gjennom skyene, de lignet litt på snø, men var mye varmere, rundere og mykere. Da de fløy gjennom det første skylaget ble isbjørnen Atle blendet av den skarpe solen som lyste i all sin prakt på den knallblå himmelen. De hadde medvind og turen gikk fort. Gjennom skylaget så isbjørnen Atle ukjente byer og land, grønne daler og myke fjell, glitrende elver og uendelige hav. Solen varmet hans hvite pels og han ønsket i sitt stille isbjørnsinn at turen aldri skulle ta slutt.

Kaninen Peder snakket ustanselig. Den kaninen hadde en mening om alt mellom himmel og jord, den var belest og bereist og hadde nok vært ute en vinternatt før. Isbjørnen Atle så med beundring på sin nye, modige og tøffe venn, og ønsket at han også kunne bli sånn en dag når han ble stor. Plutselig innså han at han ikke hadde opplevd noe særlig i sitt korte isbjørn liv, han hadde ikke vært ute på eventyr og aldri hadde han gjort noen heltedåder heller. Men noe sa han at nå kunne alt bli forandret.