Kaninen Peder, (det var nemlig en kanin som hadde kommet med den røde ballongen), var et lite rastløst dyr med lange ører, og den stod aldri i ro. Isbjørnen Atle ble faktisk litt skremt av det hyperaktive dyret som hoppet og spratt og ropte og lo. ”Du har vunnet!!”, hylte den. ”Du har vunnet den store konkurransen!!”
Isbjørnen Atle så bort på den entusiastiske kaninen og skjønte absolutt ingenting. ”Hv…hvilken konkurranse?”, fikk den omsider stammet frem. ”Den store frysekonkurransen!”, hylte kaninen oppspilt. ”Ikke si du ikke har hørt om den”. Isbjørnen Atle hadde aldeles ikke hørt om noen slik konkurranse, og når kaninen endelig sluttet å hoppe og la merke til hans forvirrede snute, begynte han å forklare, fort og usammenhengende: ”Oksen Ove har startet et hotell på Mallorca, vel, egentlig er han herfra, oksen altså, de trodde han var et reinsdyr og han måtte dra julenissens slede i mange sesonger før misforståelsen ble oppklart. Vel, han kom seg unna til slutt, har gjort det bra oksen Ove, gjør forretninger så det suser. Men han har ikke glemt sine år i kulden, husker landet der solen er en sjelden gjest, husker sine røtter. Så da han skaffet seg en viss formue var han ikke sen om å opprette et fond for dyr som konstant fryser, han er så elskeverdig at han vil hjelpe de stakkars skapningene som er dømt til et liv i kulden, han vil bringe dem til solen og varmen han selv lever i. Hvert år får noen utvalgte kalde dyr sjansen til å tilbringe noen uker på hans flotte hotell på Mallorca, og han sender sin trofaste venn kaninen Peder, altså meg, kaninen Peder til tjeneste, sender meg ut for å finne et lite dyr som fryser og vil vekk og ta det med til Mallorca for noen uker det aldri vil glemme. Så det så!”. Etter den lange monologen så kaninen fornøyd bort på Atle som skjønte mindre og mindre. ”Rykter sprer seg fort”, la han forklarende til. ”Og en isbjørn som fryser så mye som deg er en sjeldenhet, så nå skal du ut på en reise du aldri vil glemme!”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar