12 dager igjen

Da han våknet igjen, var det allerede mørkt ute, men kvelden var varm, og isbjørnen Atle gikk ut på balkongen sin og så ned. I alle trærne var det hengt opp kinesiske lykter i alle regnbuens farger, rundt omkring gikk festkledde gjester i glitrende kjoler og lyse dresser, og orkesteret spilte en heftig tango. Isbjørnen Atle knøt et rødt slips rundt halsen og gikk ned i hagen. Han så etter oksen Ove og kaninen Peder, da han plutselig fikk øye på en liten flodhest som stod alene under et tre. Hun hadde store, litt triste øyne, og på seg hadde hun en nydelig rosa tyllkjole. På hodet hadde hun en tiara, og isbjørnen Atle tenkte at hun var det vakreste han noen gang hadde sett. Det eneste han ville nå var å snakke med den vakre flodhesten, men han visste ikke helt hvordan han skulle begynne en samtale. Plutselig oppdaget han til sin store forbauselse at også hun stod og så på han, men da han møtte øynene hennes, slo hun fort blikket ned. Da fikk isbjørnen Atle en ide. Han skulle spørre den søte flodhesten om hun ville være med og ro en tur rundt bassenget, flodhester likte jo vann, det ville være en bra måte å bryte isen på. Sakte gikk han bort til treet der han hadde sett henne sist, men plutselig var hun borte. Han så seg skuffet rundt, da han kjente noen prikke han på skulderen. Han snudde seg og så rett inn i flodhestens vakre øyne, med laaange øyenvipper.

”Hei, jeg heter Filippa”, smilte hun. ”Hva gjør en isbjørn som deg på et sted som dette?” ”Øøøh, jeg kom i dag, vant en konkurranse, altså, oksen Ove er fra Nordpolen, og… Ja, vel, det er en lang historie”, stammet isbjørnen Atle, helt betatt av hennes nydelige smil. ”Vel, kanskje du kan fortelle meg den mens vi ror rundt bassenget”, foreslo Filippa og blafret med øyenvippene, og isbjørnen Atle var med ett den lykkeligste isbjørnen på denne jord.