Treningsblogg skal bli, kjære lesere! Men dette skal ikke bare handle om morgenutskeielser som involverer vekter, tredemøller og en smule anspent stemning mellom undertegnede og the hubby, men om min vei tilbake, forhåpentligvis to my senses, men også til yoga, både som treningsform og livsvalg.
Jeg har jo vært en on and off yogini i godt over ti år nå. Det begynte med timer hos rødhårede Greg i Richmond, en praksis som var ment som en slags motsats til balletthelvetet. Det både funket og not so much. Det var en fin avveksling til timene ved barren og foran speilet, men godeste Greg ga meg masse oppmerksomhet ettersom jeg var en av de mykeste i klassen, og så var kjøret i gang igjen.
Her må jeg komme med en liten digresjon. Det er forbausende mange av mine dansekollegaer fra ballettskolen som har valgt yoga som sin levevei etter endt / mislykket ballettkarriere, og det er en del ting ved dette som er litt underlig / problematisk. For det første: Grunnen til at jeg vet at de er blitt supermyke, supersterke og superskinny yogis og yoginis er at de legger ut en god del bilder og videoer av seg selv i halsbrekkende stunts og posisjoner på Facebook. Det kan godt være at de har et ekstremt bevisst og reflektert forhold til dette, men her er noen tanker jeg gjør meg (og dette egentlig ikke så mye i sammenheng med misunnelsen jeg føler når jeg ser deres tonede kropper med minusprosent av fett i håndstående spagat på diverse thailandske strender, men med at jeg selv har bestemt meg for å supplere Training Day Skinny Psycho Bitch-prosjektet med noen yogatimer).
Jeg har altså vært på to meget forskjellige yogatimer den siste uken. Mer om dette litt senere, nå skal det aller først handle om meg. Jeg føler nemlig at jeg er på en slippery slope rett tilbake til ballettverdens velsignede og forbannede rutiner, regime og struktur. Det er utrolig vanskelig å ikke falle i akkurat de samme fellene som hele min balletterfaring var preget av, der hovedproblemene må sies være 1) å være mer opptatt av hvordan ting ser ut enn hvordan de føles, og 2) denne enorme trangen til å prestere, til å løfte høyere, holde lenger, strekke mer. Og det er med en skrekkblandet fryd jeg kaster meg rett tilbake på the hot but crazy ballerina train (ref. Black Swan samt diverse syreinnholdende skandaler på Bolshoi i nyere tid), nysgjerrig på hvor denne reisen vil føre meg og ikke minst ende.
Jeg har jo vært en on and off yogini i godt over ti år nå. Det begynte med timer hos rødhårede Greg i Richmond, en praksis som var ment som en slags motsats til balletthelvetet. Det både funket og not so much. Det var en fin avveksling til timene ved barren og foran speilet, men godeste Greg ga meg masse oppmerksomhet ettersom jeg var en av de mykeste i klassen, og så var kjøret i gang igjen.
Her må jeg komme med en liten digresjon. Det er forbausende mange av mine dansekollegaer fra ballettskolen som har valgt yoga som sin levevei etter endt / mislykket ballettkarriere, og det er en del ting ved dette som er litt underlig / problematisk. For det første: Grunnen til at jeg vet at de er blitt supermyke, supersterke og superskinny yogis og yoginis er at de legger ut en god del bilder og videoer av seg selv i halsbrekkende stunts og posisjoner på Facebook. Det kan godt være at de har et ekstremt bevisst og reflektert forhold til dette, men her er noen tanker jeg gjør meg (og dette egentlig ikke så mye i sammenheng med misunnelsen jeg føler når jeg ser deres tonede kropper med minusprosent av fett i håndstående spagat på diverse thailandske strender, men med at jeg selv har bestemt meg for å supplere Training Day Skinny Psycho Bitch-prosjektet med noen yogatimer).
Jeg har altså vært på to meget forskjellige yogatimer den siste uken. Mer om dette litt senere, nå skal det aller først handle om meg. Jeg føler nemlig at jeg er på en slippery slope rett tilbake til ballettverdens velsignede og forbannede rutiner, regime og struktur. Det er utrolig vanskelig å ikke falle i akkurat de samme fellene som hele min balletterfaring var preget av, der hovedproblemene må sies være 1) å være mer opptatt av hvordan ting ser ut enn hvordan de føles, og 2) denne enorme trangen til å prestere, til å løfte høyere, holde lenger, strekke mer. Og det er med en skrekkblandet fryd jeg kaster meg rett tilbake på the hot but crazy ballerina train (ref. Black Swan samt diverse syreinnholdende skandaler på Bolshoi i nyere tid), nysgjerrig på hvor denne reisen vil føre meg og ikke minst ende.
Spennende, kjære deg. Ser virkelig frem til å dykke ned i dine kommende yogiske erfaringer;) Practice diligently, with equanimity, and love!
SvarSlett