mandag 16. november 2009

Mesteraften 2009

En aften med Nacho Duato

for deg kun skal jeg dø, jeg dør for deg.” 
Garcilaso de la Vega



"Por Vos Muero"
Spanias gullalder, den hemmelighetsfulle barokken. Scenografien og kostymene er preget av klare, dype farger: koboltblå, fiolett, turkis. Det begynner med nakenhet og minimalisme, men raskt avløses enkelheten av det iscenesatte og overdådige. Hoffet, som hos Diego Velázquez. Narren. Kostymene. Maskene. Det verdslige som avløses av det sakrale, munkene med de vinrøde kappene, røkelsen som sakte sprer seg utover salen. Og dansen, som den eneste form for kontakt, ustoppelig, uavhengig av alle ytre omstendigheter, som fortsetter gjennom musikken slik den fortsetter gjennom livet, uansett hva som skjer. Men så slutter det, og igjen er de nærmest nakne. De er tilbake der de startet, og kanskje har ingenting blitt forandret. Likevel er det smertefullt å forlate det jordiske, kvinnen i den blå kjolen danser mellom de nærmest gjennomsiktige kroppene, som et minne om det som var og som aldri kan gjenfinnes, annet enn i erindringen.

"Arcangelo"
En henvisning til komponisten Arcangelo Corelli, men samtidig til "erkeengelen" og det himmelske, eller rettere sagt lengselen til paradiset. For dette er det åpne tomrommet uten tid eller stedsangivelse, mellomstedet mellom liv og død. Skjærsilden. Gullfargen preger den øverste delen av scenebildet, som er høyt nok over danserne til å billedliggjøre det uoppnåelige ved det himmelske. Det er også tre vinduer i gulvet, og danserne stanser stadig ved disse: de ser ned, på jorden, på det de har forlatt. De selv er noe mellom engler og mennesker, deres kostymer har et snev av ikonmaleriets gyldenhet, og i likhet med englene i Martha Grahams Diversion of Angels flyr de i 45 graders vinkel. For bevegelsene preges av nettopp vinkler, intrikate små detaljer, de rene linjene som hele tiden knekkes, vris, fordreies. Det menneskelige er fortsatt til stede i relasjonene, og det vedvarer, helt til et av parene brytes opp av et mørkt stoff. For meg mister de sin menneskelighet der og da, der de går med på å skilles, der det å komme videre til neste stadium bryter opp båndet dem i mellom. For i det øyeblikket de får muligheten til å bevege seg oppover mister deres individualitet sin betydning. De blir ett med stoffet og med hverandre, og det eneste som betyr noe er bevegelsen: stigningen som blir denne ballettens fullbyrdelse og avslutning.

"White Darkness"
Det er vanskelig å skrive noe om denne balletten som jeg mener lykkes med å uttrykke et personlig drama det ikke finnes ord for. Den rå scenografien er et vellykket bakteppe for narkotikamisbruket, som billedliggjøres med det hvite pulveret som fra musikkens første takter spres utover scenen, gjør den skitten, kaotisk, farlig. Eugenie Skilnand er fremragende i sin tolkning, kroppen hennes uttrykker avhengighet, desperasjon og oppgitthet med teknisk briljans og et modent kunstnerisk uttrykk. Richard Suttie er også svært overbevisende i sin lavmælte sorg, sine gjentatte forsøk på å redde henne, og til slutt sin forsoning med å bare være en tilskuer til hennes undergang. Sluttscenen i denne balletten er for meg noe av det sterkeste og mest gripende jeg har sett på ballettscenen. Den hvite søylen av et udefinerbart stoff som faller ned på solisten er et eksplisitt og brutalt bilde på hennes undergang. Hennes stillstand er endelig, hennes kropp er fastfrosset i noe som ikke lenger er koreografi. I dette øyeblikket slutter hun å være danser og blir et menneske. Hun knekker sammen, med hodet vridd bakover og håndflatene åpne. Hennes fall under stoffets tyngde er for meg et av de mest vellykkede fysiske uttrykk for menneskets svakhet, hjelpeløshet og dødelighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar