Det er mye lengre vei opp til det gamle fyrtårnet enn jeg hadde trodd. Svetten sildrer nedover ryggen, jeg krøller sammen skjørtet og presser det inn under beltet så det skal bli kortere. Det er ikke mye hjelp å få fra stråhatten nå, solen brenner ubarmhjertig, utringingen begynner å bli rød.
Det blir flere fugler jo lengre opp jeg kommer, noen har svart kropp og hvite vinger, noen er pelikaner. De samler seg omkring toppen av åsen, som om de venter på noe. Jeg får en uhyggelig fornemmelse av at noe har skjedd, noe bare jeg og fuglene kan ane. Og så blikket til jenta i skoleuniformen, grumset som skittent glass, stoppet på meg lenge nok til å huske mitt ansikt. Jeg har aldri gjort noe for å bli husket.
De gikk forbi meg i stor fart, det var sånn jeg skjønte de ikke var tilreisende. Det og den yngstes sjokoladebrune hud, solen hadde overøst henne med kyss, nærmest elsket med henne fra den dagen hun ble født. Den eldste hadde på seg en rød uniform, jeg har sett den i gult også, kom over en koloni av skolejenter på veien hit. De flokket seg på den skyggefulle piazzaen, under katedralens ruvende tårn, skulket noen timer for å ta en sigarett, kysse hengslete gutter, stirre på turistene.
Vincent står på skyggesiden av fyrtårnet. Hans overkropp er skjult av staffeliet, det er bare de muskuløse leggene og toppen av sølvmanken som synes. Han nikker til meg, men slutter ikke å male.
Bildet er holdt i blodig rødt. Så mye rødere enn den badende kvinnen av Degas, rødere og vondere enn kjolen til kvinnen han foreviget i operalosjen. Det passer ikke inn. Ikke her, blant fugler med vinger gjennomsiktige av hvithet, blant bølger som ennå ikke når helt opp.
Og det er nå jeg begynner å huske, når jeg står her med solen i øynene, med svetten sildrende fra pannen. Med ett vet jeg at noe er ugjenkallelig borte, at avgjørelsen har blitt tatt og lever sitt stormende, ukuelige liv. Tårene er fastlåst bak øyenlokkene, mine hender er fulle av blemmer. Vincent fortsetter å male. Han smiler, som om han forstår.
Fugler på avveie er sjeldne. Jeg vil ikke vite veien hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar