Down the rabbit hole

Down, down, down, 2007

Maggie Taylor

Så forsvant atter noen øyeblikk, fallet fortsatte, gjennom en tunnel, et kaninhull, hun var sikker nå. Fallet som ikke bare var et fall lengre, men noen ledninger som ble koblet fra, noen biter som var blitt satt sammen feil, hun visste uten å vite, lo når hun egentlig gråt. Hun glemte fortere og fortere, spurte spørsmål uten mottakere, klarte ikke å telle til ti. Klarte ikke å telle sekundene eller pustene, for mange tanker kom stadig inn, store, forstyrrende, hjertet dunket fortere, tiden gikk enda saktere, det kom alltid til å være sånn etter dette, hun kunne aldri komme seg ut. For dette var ikke en drøm, dette var virkeligheten og den kunne aldri bli noe annet. Hvordan var ro i det hele tatt mulig når livet i seg selv hadde en ustoppelig rytme som det verken gikk an å komme over eller forbi, når hun selv var en viser på tidens store ur som paradoksalt nok stod stille, uten bevegelse, den eneste tingen hun overhode ikke manglet? Tankene løp vekk uten kontroll, men hun visste at noe var der som en samlende faktor, noe som kunne minne om begrepet sjel, som gjorde menneskene til hvem de var og skilte dem vekk fra hverandre, som sandkorn fra sandkorn og vanndråpe fra vanndråpe. Et øyeblikks overblikk ville være nok til å bringe alt fullstendig på plass, men hvorfor kunne hun oppfatte bare en ting av gangen, en lyd, et lys, en person, og bare lengte etter øyeblikket da hun kunne se alt, da forståelsen ville være et faktum og ikke et vagt punkt på en enda vagere horisont, det som de alle higet etter, men aldri kunne oppnå. Alle, tenkte hun, men mente vel seg selv, for hun visste ingenting om hva andre higet etter, hva som gjorde dem rastløse og holdt dem våken om nettene. Det som en gang var en drøm om udødelighet var blitt normalisert, men forble likevel en mystisk driv, noe som sa henne at hun ikke kunne unnslippe selv om det mange ganger ikke var noe hun heller ville. Smerte blandet med en fryd som var ustoppelig, overdøvet alt annet og gjorde det helt stille rundt henne, så stemmene kunne gjenta, igjen og igjen, at dette var det riktige, det eneste, det ærligste og sterkeste, å satse alt på dette ene kortet. Bare være ene og alene, balansere på kanten av stupet og plutselig innse at fallet er det mest fascinerende, fallet nedover kaninhullet som aldri synes å ende, den evige forandring, alt annen enn den mørke, evige stillstand. Heller falle fra et sted til et annet, glemme før og la etter være dekket av uvitenhetens slør, og la fallet, overgangen i stedet for undergangen, være det eneste viktige, betydningsfulle, sanne.