Ah, Paradise Hotel, en av mine små guilty pleasures, som jeg denne forsommeren har latt forsøple mandagene mine, sammen med Svenske Hollywoodfruer og America's Next Top Model (takk TV3, dere har virkelig skjønt at trash is king). Og det har ikke vært helt bortkastet tid, fra det sistnevnte programmet har jeg tilegnet meg en helt ny poseringsteknikk, som går ut på å bevege seg veeeeeeldig sakte mens fotografen(e) knipser i vei. Dette forklarer jo hvorfor noen (ytterst få) bilder av meg har blitt mindre bra: Jeg beveget meg rett og slett for fort, det var snap snap, hit the pose, jeg gikk fra en vogue-pose til en marilyn i løpet av et nanosekund, og det er ikke så rart kameraet ikke klarte å holde tritt. Nå har jeg lært.
Anyway, etter disse to kvalitetshowene fulgte Paradise Hotel, og siden jeg denne sesongen bare fikk sett det en gang i uken, ble jeg dessverre ikke like godt kjent med Miquel, Athena, Stian, Iselin og de andre deltagerne som jeg kanskje skulle ønske. Men det er kanskje like greit, for det er spillet jeg skal konsentrere meg om nå, i likhet med hun russiske fra Tromsø som vel gikk ut først uken «e det spillet, kun spillet æ bryr mæ om». Spillet, og dets likhet med livet på litteraturfestival, eller egentlig alle slags bransjetreff, festlige sammenkomster der du treffer mennesker som jobber med det samme som deg og muligens kan ha en innvirkning på din karriere, og de meget intrikate spillereglene som gjelder der.
Først er det presentasjonsrunden, som er veldig viktig, for som vi alle vet, førsteinntrykket er ikke så lett å bli kvitt. På den annen side: Hvis du ikke helt føler at du har publikum i din hule hånd her, så får du mest sannsynlig behov for å overkompensere for dette på festen senere på kvelden, ved å a) drikke deg til mot (ikke den beste strategien), b) snakke veldig mye om deg selv, for å vise hvor kul du egentlig er, og få dem til å forstå at grunnen til at du ikke fikk vist dette på presentasjonsrunden var at Triana Iglesias stod der og pustet deg i nakken i sine umotivert flagrende gevanter, og c) du hører med stor interesse på alt det andre har å fortelle, og holder deg selv og ditt eget liv litt i bakgrunnen. Hvis festen er lang nok og i tillegg ender opp på en brun pub er førsteinntrykket mest sannsynlig visket ut, eller rettere sagt, presset ut av andre inntrykk, som kan være a) du som danser på bordet, forhåpentligvis med alle klærne på, b) du i en høylytt krangel med en person av samme kjønn, c) du som slåss eller blir kastet ut av utestedet og dyttet inn i en taxi.
Jeg ser at dette er et tema jeg kan si mye om, så dette får bare holde som en slags begynnelse. Som en foreløpig bottom line må jeg si dette: Det forvirrende er reglene, eller kanskje mangelen på regler. Hva slags arena er dette: Er det jobb eller er det fest? Er dette dine venner eller bare fremtidige business associates? Og går det an å forene alt dette, og gå ut med æren i behold?
Anyway, etter disse to kvalitetshowene fulgte Paradise Hotel, og siden jeg denne sesongen bare fikk sett det en gang i uken, ble jeg dessverre ikke like godt kjent med Miquel, Athena, Stian, Iselin og de andre deltagerne som jeg kanskje skulle ønske. Men det er kanskje like greit, for det er spillet jeg skal konsentrere meg om nå, i likhet med hun russiske fra Tromsø som vel gikk ut først uken «e det spillet, kun spillet æ bryr mæ om». Spillet, og dets likhet med livet på litteraturfestival, eller egentlig alle slags bransjetreff, festlige sammenkomster der du treffer mennesker som jobber med det samme som deg og muligens kan ha en innvirkning på din karriere, og de meget intrikate spillereglene som gjelder der.
Først er det presentasjonsrunden, som er veldig viktig, for som vi alle vet, førsteinntrykket er ikke så lett å bli kvitt. På den annen side: Hvis du ikke helt føler at du har publikum i din hule hånd her, så får du mest sannsynlig behov for å overkompensere for dette på festen senere på kvelden, ved å a) drikke deg til mot (ikke den beste strategien), b) snakke veldig mye om deg selv, for å vise hvor kul du egentlig er, og få dem til å forstå at grunnen til at du ikke fikk vist dette på presentasjonsrunden var at Triana Iglesias stod der og pustet deg i nakken i sine umotivert flagrende gevanter, og c) du hører med stor interesse på alt det andre har å fortelle, og holder deg selv og ditt eget liv litt i bakgrunnen. Hvis festen er lang nok og i tillegg ender opp på en brun pub er førsteinntrykket mest sannsynlig visket ut, eller rettere sagt, presset ut av andre inntrykk, som kan være a) du som danser på bordet, forhåpentligvis med alle klærne på, b) du i en høylytt krangel med en person av samme kjønn, c) du som slåss eller blir kastet ut av utestedet og dyttet inn i en taxi.
Jeg ser at dette er et tema jeg kan si mye om, så dette får bare holde som en slags begynnelse. Som en foreløpig bottom line må jeg si dette: Det forvirrende er reglene, eller kanskje mangelen på regler. Hva slags arena er dette: Er det jobb eller er det fest? Er dette dine venner eller bare fremtidige business associates? Og går det an å forene alt dette, og gå ut med æren i behold?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar