fredag 15. juni 2012

Alien vs. Predator

«Whoever wins, you lose», var det ikke sånn den taglinen gikk? Og er det ikke litt sånn i fotball-EM også, nå når gruppespillene begynner å nærme seg slutten? Enkelte av lagene må jo sitte med akkurat den følelsen. Be that as it may, ut på banen må de uansett, ut der og gjøre gode miner til forhåpentligvis ikke så slett spill (pun intended). Dette får meg til å tro at jeg ikke hadde gjort det spesielt bra i fotball på landslagsnivå, for er det noe jeg er dårlig til, så er det å holde motet oppe i løp jeg mener for lengst er kjørt.

En annen ting jeg er dårlig til er å se fotballkamper der jeg faktisk helhjertet heier på et av lagene, slik tilfellet var med Polen-Russland her om dagen. Jeg har virkelig ikke nerver til dette, jeg blir så utrolig nervøs og lei meg hvis ting ikke går helt som det skal, og dette forklarer jo i alle fall delvis min tilbøyelighet til å snu kappen etter vinden: Et overlevelsesinstinkt som gjør at jeg aldri må tape. Og hvorfor ikke, man er jo nødt til å tape på akk så mange andre arenaer i livet, så da kan man i det minste unne seg den luksusen å alltid heie på det laget som vinner i EM, VM og lignende arrangementer.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Vi har jo, etter å ha sett Prometheus forrige helg, nå kastet oss i gang med Alien-kvadrilogien. Først må jeg si at jeg likte Prometheus meget godt, jeg er jo veldig svak for Noomi Rapace, liker roboter og tilbragte dessuten mesteparten av mine barndoms somre med å lese Erich von Dänikens bøker sammen med min kjære morfar, så man kan virkelig si at denne filmen var right up my alley. Resten av alien-filmene er forsåvidt også kule, men det er en ting som forundrer meg. Det er omtrent de eneste filmene jeg ser sammen med the hubby, der jeg er mindre påvirket enn han er. Og her mener jeg ikke påvirket i betydningen hvor mye whisky vi har innabords, men faktisk redd. For mens jeg sitter uberørt og ser den ene alien-fødselen etter den andre, og a) synes de svarte slimete jævlene egentlig ser litt ut som noe som kunne ha vært med i Jurassic Park, og b) tenker at dette jo er fullstendig usannsynlig, sitter the hubby og skjelver av skrekk i stolen ved siden av.

Underlige greier dette med frykt. Som det skolebokeksemplet på en nevrotiker jeg jo er, så burde jeg vel nettopp være redd for ting som er høyst usannsynlige og helt irrasjonelle, men det er kanskje her forklaringen ligger. For ja, jeg er redd for hunder, tordenvær og menn med øks på verandaen min, men tror og håper at jeg ville beholdt roen i en situasjon der eksempelvis jorden var i ferd med å å bli truffet av en enorm planet, eller utslettet av en gjeng med Vogoner som holder på å lage en ny hypergalaktisk motorvei. Anyway, kanskje jeg innerst inne betrakter en alien(og evt. predator)-invasjon som noe fullkomment sannsynlig, og det er nettopp derfor jeg kan kose meg med disse filmene, mens jeg uberørt knasker sørlandschips og nipper til min cola zero.      

2 kommentarer:

  1. Må si meg enig der, kjœre. Aliens, dinosaurer og andre crazyheter er igrunnen ikke SÅ fryktsomt. Mens Dexter, NCIS og slike rammer som ofte portretterer 'psykopater' og skjellige personlighetsforstyrrede, DET er skummelt det! Kanskje ikke helt heldig tatt mitt valgte fagfelt i betraktning... Det er noe underlig redselsfullt med det som kan vœre rett rundt hjørnet. Men en ting jeg synes er helt forferdelig skummelt: Exorsisten! Hu dama der!!! Jayks!!! Hva tenker du om dette, Agnes min?

    SvarSlett
    Svar
    1. Exorsisten ja, det eneste minnet jeg har om den filmen er den lille jenta med grønt spy på den hvite nattkjolen (et kostyme jeg forresten brukte på en halloween, meget enkelt og elegant, du trenger bare en stk hvit nattkjole og en boks grønne erter, trikset med hodet er derimot litt vanskeligere å pull off), men jeg tror forklaringen ligger i at jeg rett og slett ble så redd at jeg a) fortrengte filmen eller b) prøvde å internalisere og gjøre den trygg ved å rett og slett kle meg ut som henne. Anyway, helt enig med at det som kan være rett rundt hjørnet er det skumleste av alt, men problemet er vel bare at vi alle tror at det er forskjellige redsler som kan vente oss der.

      Slett