Nei, dette innlegget handler ikke om en løs fortsettelse til Bulgakovs geniale Mesteren og Margarita (en av de beste, om ikke den beste boken som noen gang er skrevet, og den eneste grunnen til at den ikke har fått et eget innlegg er min tidligere nevnte tilbøyelighet til å «kill my darlings», altså ødelegge de tingene jeg bryr meg mest om ved å forsøke å feste dem i skrift). Nei, jeg snakker selvfølgelig om fotball-EM, som forrige fredag ble sparket i gang i Warszawa, og som jeg har fulgt med stor interesse de siste par dagene. (Og her må jeg bare bøye meg i støvet for kommentatorene: Ja, dere er riktignok fortsatt langt unna Arne Scheies høyst individuelle stil, men jeg digger at dere bruker setninger som nettopp «på denne vakre sommeraftenen i Kiev» og ord som «forjettende». Respect!)
Er jeg interessert i fotball? Not so much. Er det fordi jeg synes spillerne er så kjekke? Nja, det finnes jo en og annen pretty boy der ute, og jeg er jo svak for de utseendemessige underdogene også (dette burde ikke komme som en overraskelse for de som har fått med seg at Adrien Brody lenge tronet på min topp 5 liste, sammen med mer obviouse kjekkaser som Leo, Gosling og Eric Northman), så jeg liker for eksempel han med det lange, tjafsete håret på det greske laget, og selvfølgelig Zlatan.
Og her tror jeg vi nærmer oss sakens kjerne: Jeg elsker vinnere! Det er jo derfor jeg ser på sport, på alle sportsgrener som egentlig ikke interesserer meg det minste (da min sportsinteresse er meget ekslusiv og snever og har lagt sin elsk på de tre grenene kunstløp, skihopp og snooker), det er derfor jeg elsker store turneringer som EM, VM og OL, fordi jeg elsker å se dem vinne. Det er mulig dette sier noe litt negativt om meg som menneske, og jeg skal bruke dette EM til å observere mine reaksjoner på disse gutta som trekker t-skjortene over hodet og springer rundt på banen for å ta imot menneskemengdens hyllest, og forsøke å gi dere et svar på hvorfor jeg digger dette så mye. En annen ting jeg skal prøve å forstå er min tilbøyelighet til å snu kappen etter vinden, altså hvorfor jeg i utgangpunktet heier på Sverige pga. Zlatan, hvorpå jeg plutselig kjenner det ukrainske blodet bruse i årene mine med en gang Andriy Shevchenko dundrer inn 2-1 målet.
Er jeg interessert i fotball? Not so much. Er det fordi jeg synes spillerne er så kjekke? Nja, det finnes jo en og annen pretty boy der ute, og jeg er jo svak for de utseendemessige underdogene også (dette burde ikke komme som en overraskelse for de som har fått med seg at Adrien Brody lenge tronet på min topp 5 liste, sammen med mer obviouse kjekkaser som Leo, Gosling og Eric Northman), så jeg liker for eksempel han med det lange, tjafsete håret på det greske laget, og selvfølgelig Zlatan.
Og her tror jeg vi nærmer oss sakens kjerne: Jeg elsker vinnere! Det er jo derfor jeg ser på sport, på alle sportsgrener som egentlig ikke interesserer meg det minste (da min sportsinteresse er meget ekslusiv og snever og har lagt sin elsk på de tre grenene kunstløp, skihopp og snooker), det er derfor jeg elsker store turneringer som EM, VM og OL, fordi jeg elsker å se dem vinne. Det er mulig dette sier noe litt negativt om meg som menneske, og jeg skal bruke dette EM til å observere mine reaksjoner på disse gutta som trekker t-skjortene over hodet og springer rundt på banen for å ta imot menneskemengdens hyllest, og forsøke å gi dere et svar på hvorfor jeg digger dette så mye. En annen ting jeg skal prøve å forstå er min tilbøyelighet til å snu kappen etter vinden, altså hvorfor jeg i utgangpunktet heier på Sverige pga. Zlatan, hvorpå jeg plutselig kjenner det ukrainske blodet bruse i årene mine med en gang Andriy Shevchenko dundrer inn 2-1 målet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar