Plutselig var himmelen rundt henne på alle kanter. Skyene grånet, føk over horisonten, fortere enn hun husket. Båten kom skjevt inn i noen av bølgene, det ristet i hele kroppen, hun strevde med å holde øynene åpne i vinden. Det første lynet glimtet over en av holmene. Hun la hodet på siden, knep fingrene rundt styret, økte farten. Tordenen buldret et sted der oppe, det hvite huset kom stadig nærmere. Hun så det helt klart nå.
Så var lyden og lyset rundt henne, samtidig, i perfekt samspill, smøg seg inntil henne som en slangekropp, strammet rundt brystkassen og hoftene, la seg som et kaldt drag over hjertet. Nå skrek det i ørene, ansiktet var vått og sved. Hun økte farten enda mer, kjente navlen mot korsryggen, og sakte, bestemt mistet hun balansen, kjente fallet i alle celler, i blodet, og hun lot det skje.
I honestly believe that this is great literature! I'm not sure I understand what "..., og hun lot det skje" means, but it doesn't matter.
SvarSlettThere are some wonderful poetic images here. "Hun [...] kjente navlen mot korsryggen, ..." and "smøg seg inntil henne som en slangekropp, strammet rundt brystkassen og hoftene, la seg som et kaldt drag over hjertet." Great stuff!
Have you written any complete short stories?