Es más fácil describir lo que no es amor

Først må jeg si at jeg har endret mening om Lima. De to siste dagene bodde vi i Barranco, en veldig sjarmerende, stille, bohemsk (ja, de to tingene kan faktisk kombineres) forstad ved havet, et slags mini-San Francisco. Og selv om tåken egentlig aldri letter i denne byen, og det de skriver i reisebøkene om at «Lima makes London look like Lisbon» faktisk er sant, så ble jeg ved andre øyekast meget sjarmert.

Jeg er også sjarmert av Quito, byen der vi har tilbrakt de siste par dagene. Koselig gamleby, fine plazaer med masse pensjoser og flotte kirker: Iglesia de San Francisco, med engler formede som soler og distinkt indianske ansiktstrekk og La Compania de Jesús - et av jesuittenes store barokke mesterverk i Sør-Amerika.

I tillegg har denne byen noe litterært ved seg. Det er kanskje noe med de eldre, elegante herrene på kafeene og benkene, søyleganger og bregner i potter som synes som tatt rett ut av Marquez og kanskje også Cortazar. I guidebøkene står det noe beskjedent at Ecuador kanskje ikke har den største litterære tradisjonen på dette kontinentet, men at de til gjengjeld tar det igjen på den litterære kvaliteten på grafittien. Og her må jeg si meg enig: Det er nesten umulig å ikke bli sjarmert av en by der noen på en rekke vegger har tagget: «It's easier to describe what isn't love».  

Lost

Macchu Piccu. Jeg vet det er skikkelig klisjé å referere til den som The Lost City, eller begynne dette innlegget med «I’m lost for words», men jeg er fristet til å gjøre begge deler. Eller bruke det forbudte m-ordet igjen. Men la meg ta det fra begynnelsen. Vi stod opp klokken fem, kastet oss på en buss som tok oss oppover noen virkelig snirklete veier, opp i fjellet og tåkeheimen, stod i en halvtimes kø (noe the hubby forbausende nok tok med knusende ro), og så, etter å ha passert noen superivrige pensjoser med Nordic Walking-sticks (eller hva de der irriterende stavene nå heter) fikk vi endelig et glimt av den: The Lost City, inkaenes tapte juvel, et av de mest fantastiske steder på jord (sorry, klarte ikke å dy meg).

For meg hadde det på dette tidspunktet vært nok å beundre hvordan morgenlyset beveger seg over bygningene, forestille meg hvordan det må ha sett ut her i pre-columbianske tider og ta en rolig spasertur mellom ruinene, kanskje med særlig fokus på The Temple of the Three Windows og The House of the Priest, men siden jeg har giftet meg med en eventyrer måtte jeg først springe opp til The Caretakers Hut, deretter klatre opp til The Inca Bridge (som er «built upon stacked stones and overlooking a 2000 ft. drop) og så ta turen opp til Intipunku, også kalt The Sun Gate. Og alt dette før klokken syv om morgenen. Men etter å ha møtt noen veldig hyggelige amerikanere (gjennomsnittsalder 63,5) og gjort en liten solhilsen var jeg fornøyd, inspirert og hadde funnet min indre fjellgeit / Pocahontas (ja, jeg vet den sistnevnte ikke herjet rundt i dette Amerika, men de av dere som husker min storhetstid i Bodøs balletmiljø rundt 1995 tar nok denne referansen). Resten av dagen gikk som smurt, vi er rimelig sikker på at vi fikk med oss Temple of the Sun, Temple of the Condor og en rekke andre templer, vi fikk nærkontakt med en og annen lama, og avsluttet dagen med en Pisco Sour i Aqua Caliente. Og … (dere vet hva som kommer) … Det var rett og slett magisk!

The heart of my heart

Da er vi altså i hjertet av Sør-Amerika, eller i alle fall i hjertet av det som en gang var det enorme Inka-riket. Jeg hadde store forventinger til Peru og Cuzco, og er på ingen måte blitt skuffet. I denne byen går man rett og slett og vasser i historie, jesuittiske (og andre) kirker er bygget oppå ruiner av sol-templer, ruiner legger seg oppå ruiner, det er fullt av perfekt lagte steinmurer og høyreiste kirketårn, bak hvert gatehjørne lurer det en lama (som ikke overraskende stikker av med prisen for Turens Kuleste Dyr) og innimellom alt dette danser det små, vakre jenter utkledd som engler i anledning sin første kommunion. Ingen blir vel spesielt overrasket når jeg utbryter: Jeg elsker det! Et lite snev av høydesyke legger riktignok en liten demper på stemningen, men ingenting et par Paracet og en solid dose coca-te ikke kan fikse. (Og her må jeg bare presisere: coca-te er et hundre prosent naturlig preparat, laget av coca-blader, det er på ingen måte ulovlig eller avhengighetsdannende, men hjelper derimot på høydesyke, fordøyelsesbesvær, søvnproblemer og masse andre plager og besværligheter man eventuelt måtte slite med.)

Og nå har vi altså tatt toget gjennom The Sacred Valley og til Aqua Caliente: en liten, småskitten, dog sjarmerende by ved foten av Maccu Picchu, og i morgen venter altså det i som i de fleste turistguider blir beskrevet som Sør-Amerikas absolutte høydepunkt. Enn så lenge må jeg si at togturen nok stikker av med prisen for turens beste togreise, ikke bare fordi det er turens eneste togreise, men fordi toget (inkludert toalettene) var super-rent, vi fikk en liten snack og deilig kaffe, og turen gikk gjennom et fantastisk landskap, med enorme fjell, frodig og nærmest regnskoglignende natur (tenk Avatar her, om enn ikke nødvendigvis de svevende fjellene), og i tillegg fulgte togskinnene elven Urubamba, som i følge inkaene var «inexorably tied to the constellations and the mountain peaks, but also the earthbound counterpart of the Milky Way».

Jeg vet at jeg for lengst har brukt opp mitt forbruk av ordet «magisk» på denne bloggen og sikkert ellers i livet, men denne dalen er virkelig vanskelig å beskrive uten å ty til store ord. Kanskje like vanskelig som det er å ikke finne sin indre hippie og føle seg nærmere knyttet til solen, stjernene og Moder Jord når man rusler rundt i Cuzco og tygger coca-blader. Jeg har enorme forventinger til The Lost City, men allerede tror jeg Peru og da i særdelseshet The Sacred Valley (for jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke ble så begeistret for Lima ved første møte for noen dager siden) er i ferd med å stikke av med prisen for Mitt Absolutte Favorittland på denne turen.     

The Long Dark Easter Sunday of the Soul

Aller først må jeg bare presisere en ting: Påskeøya er bare én øy. Det heter ikke Påskeøyene (som for eksempel Kanariøyene, som jo består av Tenerife, Fuerteventurta, Gran Canaria etc.). Dette er bare Rapa Nui, også kalt Verdens Navle, og det holder i massevis. Denne øya er helt fantastisk, og akkurat like magisk og mystisk som de sier. Først må jeg dvele litt ved en ting, nemlig det at små, sparsomt befolkede øyer synes å ha blitt min nye ting. Først Fernando, nå Rapa Nui, og jeg må bare krype til korset og innrømme at jeg kanskje ikke er den urbane hipsteren jeg alltid har gitt meg ut for å være, og egentlig trives best i små, bortgjemte avkroker. For hvordan kan man egentlig stå imot det guidebøkene kaller «the hang-loose island vibe», og som jeg igjen vil definere med Douglas Adams glimrende uttrykk som det har vært en viss overforbruk av i mine bloggtitler den siste tiden. Men på dette stedet er det faktisk en evig søndag, klokken er alltid fem på ettermiddagen, og det er alltid den tiden på døgnet da man lener seg tilbake og nyter en kopp te eller evt. en pisco sour.

Hvor skal jeg begynne ... Moai-skulpturene som dukker opp på hele øya, med den mest imponerende samlingen på «verkstedet» i Rano Raraku-krateret, eller den berømte Ahu Tangariki der det står femten moaier og stirrer inn i det ukjente med dystre miner. Eller det enorme vulkankrateret ved Rano Kau, rett ved ruinene av den seremonielle landsbyen Orongo, et sted som var viet til den såkalte Birdman-kulten. Gutta klatret altså ned den bratte fjellsiden, svømte gjennom haibefengte farvann, og ventet i mange timer, dager eller til og med uker på at det første egget ble lagt av fuglen som kan minne litt om fregattfuglene vi så store flokket av i Rio. Vinneren svømte tilbake med egget i et slags reir på hodet, og fikk deretter rule resten av stammen i et år. The hubby mener at dette var en slags tidlig versjon av jakten på påskeegget (riktignok uten noen hare involvert), men jeg stiller meg noe tvilende til denne teorien. (Og det ville jo ikke vært første gangen noen avviser en nordmanns teorier om denne øya ...)

Uansett, et av de desidert kuleste stedene jeg har vært, jeg digger Chile, og små øyer er my new thing.   

And the Oscar goes to ...

Etter hvert som dagene og denne reisen flyter og går, får jeg mer og mer behov for å begynne med en rekke nominasjoner og kåringer av typen Hyggeligste folkeslag, Kuleste dyr, Sterkeste drink etc, etc. Og hvis jeg skulle kåre denne turens desidert beste taxitur, måtte nok prisen gått til den en time lange turen fra Valparaiso til Santiago Airport.

Først kjørte vi gjennom det vakkert opplyste Valparaiso (strengt tatt måtte vi først vente på taxi nr. 2, i og med at den første fikk motorstopp rett utenfor hotelldøren, men det er egentlig litt for prosaisk til å være med i dette akk så poetiske innlegget), nedover de krokete gatene, gjennom byens blinkende lys, så gjennom et plutselig tåkehav, tjukk som varm melk med masse snerk på (ok, kanskje heller ikke så poetisk, men dere ser det for dere, ikke sant?), og deretter som skybanker over et vann, og under, eller bakenfor det et landskap som til tider kunne minne om gode, gamle Norge. Og så letter tåken like plutselig som den er kommet, og bak den er det vinranker, åser, silhuetter av myke fjell, med skarpe, klare konturer, for nå er det like før solen står opp. Og plutselig er den der, solen, solen, i all sin gul-rød-oransje prakt, skinner oss i øynene og bader hele landskapet i strålende morgenlys, mens månen er blitt en sjenert sølv-lillesøster som lusker et sted i skyggene. Og slik glir vi inn i en ny dag.

P.S. Jeg lover, lover, lover at jeg skal skrive om Påskeøya i neste innlegg. Gled dere!  

Besides, it has to be cheap.

Ja, da klarte vi å komme oss til og deretter av the island, og jeg lover en utførlig beskrivelse av Rapa Nui de nærmeste dagene, men først: Litt mer om Nerudas vakre hus La Sebastiana. Det ligger på toppen av Valparaiso, Stillehavet hviler utenfor vinduene, og tredjeetasjen er designet som et stort fuglebur. Og som om ikke det var nok, er det fylt med de mest fantastiske gjenstander, som for eksempel en punch-ku (altså en stor porselensku som man kan servere punch fra), en karusellhest som står plassert på en opphøyd halvsirkel midt i stuen for å gi illusjonen av at rommet snurrer rundt, en eggformet peis, lesestolen the cloud, og en rosa fugl fra Venezuela i en glassmonter, bare for å nevne noe. Pablo elsket å kle seg ut, servere drinker og arrangere grandiose middagsselskaper med leker, vitsefortelling og annet moro, og elsket dessuten havet. Og havet strømmer virkelig inn i dette huset, gjennom alle dører, vinduer og kuøyne. Det var dessverre ikke lov å ta bilder inne i huset, bare fra huset og ut, så dere så dere må nøye dere med et bilde gjennom et av kuøynene (er det virkelig sånn det ordet bøyes?) og med mine, eller enda bedre, Pablos beskrivelser: «I went to find i Valparaiso a little house to live and write quietly. It can't be located too high or too low. It should be solitary but not in excess. With neighbours hopefully invisible. Original, but not uncomfortable. With many wings, but strong. Neither too big or too small. Far from everything, but close to transportation. Independent, but close to commerce. Besides, it has to be cheap.»

I establish the house

I made it first of air

then I raised the flag in the air

and I left it hanged

from the open air, from the star, from

the light and from the darkness ...

The long dark siesta of the soul

Valparaiso gir meg - akkurat som Mendoza - den samme følelsen av stillhet, slapphet og av kun å være i stand til helt enkle, løsrevne observasjoner, og - akkurat som i Buenos Aires - tar jeg meg selv i å oppsøke de døde fremfor de levende. Dette kan enten bety at jeg etter fem uker på reise allerede har begynt å gjenta meg selv, eller at jeg faktisk savner Argentina så mye at jeg prøver å gjenta mine argentinske opplevelser i Chile. Det finnes også en tredje mulighet: Saken er nemlig den at vi ankom Valparaiso på årets skumleste kveld, og har tilbrakt både Allehelgens- og Alle Sjelers Dag i denne vakre, mystiske byen, og hva er da vel mer naturlig enn å la the long dark siesta of the soul senke seg, og følge sin desire to speak with the dead (håper absolutt alle mine lesere tar Greenblatt-allusjonen her, og hvis ikke så foreslår jeg - i stedet for å frykte at jeg etter tre dager i Chile har begynt med en eller annen luguber form for spiritisme - at dere tar en titt på kapittelet «The Circulation of Social Energy» i Shakespearean Negotiations).

Uansett, poenget mitt er at de har utrolig fine kirkegårder i denne byen også, og at Pablo Nerudas hus absolutt er et sted man bør henge ut. Jeg har dessverre ikke så mye tid til å skrive mer akkurat nå, ettersom jeg har en early flight til Påskeøya to catch (hvor mange ganger får man egentlig anledning til å skrive den setningen?), så jeg avslutter med noen velvalgte ord av Pablo, og lar dere vente i åndeløs spenning på rapport fra Nerudas vakre La Sebastiana og ikke minst mystiske Rapa Nui om ca. en ukes tid.

[...] It's late now. Perhaps

it was only a long day the color of honey and blue [...]