Please forgive me

Darlings, jeg har så dårlig samvittighet for at jeg har forsømt denne bloggen i det siste. Men tro meg, det tar tid og energi å tilbringe tid på gamle trakter, med alt det innebærer av catching up med venner og kvalitetstid med familie. Nå er jeg tilbake i Tigerstaden, men deadlines skal holdes, korrektur skal leses, artikler må skrives. Så jeg kan ikke love at jeg vil gi lyd fra meg to ganger ukentlig de nærmeste ukene, men vent litt, ikke slett denne bloggen fra favorittlisten deres eller få dere en ny startside riktig ennå, for jeg har en stor nyhet: Vi skal ut på tur! Til Sør-Amerika, intet mindre! Mer detaljer følger, men jeg kan allerede nå røpe at fra slutten av neste måned blir denne bloggen til noe så originalt som en reiseblogg! (And the crowd goes wild!) Mer om dette veldig snart. Foreløpig, her kan dere kose dere med noen bilder fra Monte Carlo tidligere i sommer, tatt av min kjære mamma. See u soon! 

Back in town

Jepp, da var jeg tilbake i gamlebyen, denne nordnorske perlen som er omringet av hav, himmel og spisse fjell, og dette lyset ... Jeg vet ikke, føles litt corny å plutselig skulle komme med beskrivelser av det, men stadig vekk tar jeg meg selv i å sitere en som visste å sette pris på «Nordlandssommerens evige dag».

Nostalgien krøp inn under huden allerede på flyet, en fantastisk flytur der det nesten ikke var noe skyer, og jeg kunne gradvis se landskapet bli villere og råere, fargene bli klarere og klarere, og ved touchdown på Bodø Lufthavn kunne jeg ikke dy meg for å nynne på Mjelle-sangen, og kjente dessuten lysten til å begynne å si personlige pronomen foran egennavn igjen bli stadig sterkere.

Jeg var en liten tur i sentrum i går, og (dette må jo bare være et tegn på at jeg begynner å bli gammel) hele tiden tar jeg meg i å tillegge alle disse stedene en mytisk betydning, type «her er benken der jeg satt da jeg hadde kjærlighetssorg», eller «i denne trappen traff jeg the hubby en vinterkveld for lenge, lenge siden, og ble helt slått ut av hans blotte nærvær og vissheten om at han en dag ville bli min mann». Sånne ting. Helt enkle, nøkterne, prosaiske betraktninger om en by der sommersolen aldri går ned, men i stedet blir hamsunsk, ukuelig og blodrød. 

Get the picture

Et par ord om instagram. Ja, jeg skjønner at mange av dere hipstere der ute nå himler med øynene og tenker you gotta be kiddin' me, er det først nå hun har kommet seg på instagram? Og jeg har vel egentlig ikke så mange unnskyldninger (type jeg har jo to barn jeg må kjøre og hente fra barnehagen eller jeg er trainee i Schibsted og jobber døgnet rundt), min eneste unnskyldning er at jeg faktisk, tro det eller ei, er ganske kritisk til hva jeg velger å bruke tiden min på. Eller, let me rephrase: når jeg først skal bli hektet, it better be good.

Og det er det. Altså instagram. Som de oppmerksomme leserne kanskje husker hadde jeg en lignende love affair med pinterest for ikke så lenge siden, før det var det flipboard (ikke helt samme greia, men også en altoppslukende fascinasjon i et par uker, og senere The Collection [fashion-appen til New York Times). Instagram er som alle vet enda en horcrux i cyberspace, der man kan legge igjen spor av sitt jeg, eller for å si det som sant er: enda en måte å leve livet sitt et annet sted enn i det virkelige liv. Man legger altså ut bilder (for som alle vet, bilder kan si mer en tusen ord), instagram-appen har i tillegg den fordelen at alle bildene ser ekstra fete ut, så a) alle er plutselig gode fotografer, og b) alle ser ut som de lever superspennende liv. For her er det enda lettere å iscenesette en tilværelse der eksotiske reiser, shabby-chic verandaer og kule grafitti vegger man ser på tilfeldige søndagsturer i hipster-nabolaget man selvfølgelig bor i er en helt naturlig del av hverdagen, og gjøre dette på en casual, ikke-anstrengt og ganske så sympatisk måte. Jeg digger det, og spår at denne fascinasjonen i det minste kommer til å vare i en hel måned.

Happy weekend, and follow me on instagram!  

Liberty of the Seas

Saken er den at jeg har en mistanke om at det er cruiseskipet som er mitt naturlige habitat. (Her må jeg understreke at når jeg her sier mitt naturlige habitat, så snakker jeg som Mischka, altså fashionblogger / socialite / fun loving, outgoing partygirl, og ikke nødvendigvis som Agnes B: litteraturviter med et dypt, dystert sinn med hang til eksistensielle problemstillinger). For også her, som i så mange andre situasjoner, må jeg hanskes med min Dr. Jekyll og Mr. Hyde personlighet, som på den ene siden vil lese essays av Virginia Woolf, og på den andre elsker glitter, stas, parasolldrinker og fjærboaer, om ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Dette føler jeg på mange måter er en fortsettelse av «er jeg i ferd med å bli Daisy Buchanan»-diskusjonen, og jeg må jo bare innrømme at selv om det er ting jeg hater og forakter ved that pretty little fool, så kan jeg ikke legge skjul på at jeg, i likhet med Jay Gatsby, også forguder henne og alt hun står for, av hele mitt fjollete hjerte.

Og saken har seg litt på samme måte med livet på cruise. Mye av dette (f.eks gå på musical, kunstløpshow, danse med fremmede i skinnbukser på gaten) ville jeg aldri gjort i Oslo, men like fullt føler jeg at det er så riktig når jeg er midt oppi det, at mitt egentlige kall i livet aldri har vært annet enn showbiz, og at jeg alltid innerst inne har visst at livet ikke er annet enn en eneste stor fest. Nå skal det jo sies at dette cruiset bød på veldig mye kulturelt, jeg fikk sett min fair share med ruiner, historiske byggverk (og her må jeg bare komme med en fun fact: Visste dere at djevelen prøvde å rive ned katedralen i Piza, den som står rett ved siden av det kanskje noe mer kjente skjeve tårnet? Jepp, og beviset på dette er kloremerker på østsiden av katedralen, antallet kloremerker varierer nemlig hver gang man prøver å telle dem ... Do-do-do-do ...  [skummel musikk]), jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har fått en smakebit både av Provence, Côte d'Azur og Toscana, men like fullt er kanskje de sterkeste minnene fra min første ferieuke nettopp de øyeblikkene da jeg tar meg i å kose meg glugg i hjel med ting mitt intellektuelle jeg har plassert i boksen «guilty pleasures». And I couldn't help but wonder: Hvis jeg innerst inne er en showgirl / selskapsløve, hvorfor i alle dager har jeg brukt fem år på lesesalen på Blindern, og med dette sikret meg en karriere der jeg tilbringer mesteparten av mine dager i en litt småsliten joggedress, lutende over en bok?      

The return of the BatRat

Bare en liten digresjon før jeg tar turen ned memory lane og forteller dere lies, sweet little lies om sommerens mange reiser og opplevelser. I går så jeg nemlig Batman-filmen, eller som den så stilig heter: The Dark Knight Rises. Og jeg digget den! Det jeg kanskje liker aller best med Batman (eller the Batman som noen insisterer på å kalle ham i filmen, og som jo egentlig klinger enda bedre), at han er den eneste superhelten uten superkrefter. Han kommer ikke fra en eller annen merkelig planet, han er ikke blitt bitt av en eller annen merkelig edderkopp, nei, han er en self-made man, det eneste han har er hjerne og penger, og det er virkelig noe jeg kan like i en mann. Jeg husker at jeg med skrekkblandet fryd pleide å se en Batman-serie på TV når jeg var ni-ti år, jeg tror faktisk jeg tok opp episodene på video (og der skjønte alle dere som ikke kjenner meg personlig hvor gammel jeg egentlig er, og ja, det er flere som har sagt at jeg holder meg veldig godt) så dette er en fascinasjon som har vart lenge og vel, og som ikke akkurat ble noe mindre etter de tre timene på kinoen i går. Her er noen grunner til hvorfor, i alfabetisk rekkefølge:

1. Alfred. Jeg bare digger hvordan Michael Caine stabber rundt i sine litt slitte cardigans, er en blanding av en mentor og en bestefar, og akkurat når du tenker at «oj, kanskje han begynner å bli litt gammel», så smeller han til, og det viser seg at han, ved siden av å åpne dører og lage frokost til master Bruce, trekker i tråder og styrer showet med jernhånd. Bare følg veldig godt med i den første scenen, så skjønner dere hva jeg mener.
2. Bane. Selv om Tom Hardy ikke får brukt mimikken sin noe særlig i denne produksjonen, så glir han rett inn på listen over mine favoritt bad guys, og han er rett der oppe med noen som kanskje har vært et forbilde for denne rolletolkningen, nemlig Darth Vader.
3. Catwoman, versjon 2. Anne Hathaway spiller en slags oppdatert versjon av kattekvinnen, og det funker som bare det, med de store, sotede øynene, den blodrøde munnen og den supertighte, svarte lateks-saken hun springer rundt i. Ikke umulig at jeg går for dette kostymet på Halloween.
4. Gary Oldman. Bare det at han er med drar de fleste filmer opp et par hakk for meg. Håper alle forresten fikk med seg nå han gikk moteshow for Prada i begynnelsen av sesongen, unforgettable!
5. The unexpected twist. Her skal jeg selvfølgelig ikke skrive noe mer, men kan bare si at når en superskarp tilskuer som undertegnede ble overrasket, så tror jeg at jeg i all beskjedenhet kan hevde at de fleste av dere også er in for a surprise.

Happy friday!

21 days later

Nå har det altså gått skandaløse tre uker siden siste bloggpost, og jeg har så dårlig samvittighet at det er like før jeg begynner med den fellesferietautologirekken igjen. Men hør, bare hør alt det spennende som har skjedd den siste nestenmåneden, og som burde gi en slags unnskyldning for mitt fravær.

Jeg har som sagt seilt Barcelona - Barcelona med min mamma og mormor, blant annet vært innom casinoet i Monte Carlo og Vinci i Toscana, stedet der selveste Leonardo ble født, spist ved kapteinens bord, sett flere fete musicals og kunstløp-show enn jeg (og, let's face it, mest sansynlig de fleste av dere) har sett de siste fem årene, sett EM-finalen i fotball midt på et noe opprørt hav, med noe dårlig TV-dekning og ville, danseglade spanjoler, og danset med en kjekkas i skinnbukse under 70s-night og Dancing in the Street-bonanzaen, arrangert av allerede nevnte cruise director James. Og dette var bare den første uken! Så var det regn, overskyet og en dag med sol i Norges svar på St. Tropez, jeg fikk lest ut Donna Tartts A Secret History igjen (og for en sykt kul bok dette egentlig er, anbefales på det varmeste til alle som vil vite hvor hårreisende ting man kan finne på gjøre når man er litt for smart for sitt eget beste), the hubby fant ut at han skulle bli fisker og at vi skal kjøpe oss en sjark, og jeg avslørte et ikke så rent lite talent som stuntreporter på den røde løperen. Deretter dro vi til Krakow for en firedagers heidundrende vodkafyllefest med fire gode venner og pappa, noe som førte til en rekke dekadente, hete kvelder på Kazimierz og, for undertegnedes del, en whisky-stemme som bare trygler om å komme meg på en karaoke-bar og synge noe av Tom Waits, for så å avslutte ferien i Norges svar på Zanzibar, med kvalitetsvin og kvalitetssamtaler langt ut i natten.  

Og dette er bare the highlights. Det kommer bilder, det kommer mer utførlige reiseskildringer, men alt til sin tid. Håper juli har behandlet dere bra, og at dere er klare for en gyllen, strålende august! 

In the navy

Ok, mine kjære, da er jeg tilbake fra de glade dager på Middelhavet. Det har vært en herlig uke, tettpakket med inntrykk jeg ikke engang vil prøve å formidle her, for som den jet-setteren jeg jo er, går turen videre allerede i morgen, da jeg begir meg til Norges svar på St. Tropez (så kan dere selv få gjette dere til hvor det er). Men bildene ovenfor burde gi dere et lite bilde av livet på båten, med alt det innebar av tankeløs avslapning, filosofering over eksistensielle problemstillinger, glam og festivitas. Jeg lover å komme med mye mer etterhvert, men sommer er sommer, og fellesferie er fellesferie (jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne tautologiske rekken, blame it on solstikk eller for mye rosévin til middagen, I don't care), sommer er sommer og til og med travle bloggere må ta seg en pust i bakken innimellom. Men som sagt, jeg lover å komme sterkere tilbake, og da kan dere glede dere til bilder fra Monte Carlo, Toscana og Napoli, anekdoter om kunstløp, kjekke musicalstjerner og middager ved kapteinsbordet, og ikke minst til få høre mer om the cruise director James: En mann som vet å bære sin hvite dress og organisere 70's Nights og White Partys som få andre.