Innimellom alle deadlines (og sene kvelder med Paradise Hotel Danmark) er jeg og the hubby godt i gang med femte sesong av True Blood. Jeg tror jeg har prøvd å skrive om den serien før, eller sagt noe a là «jeg klarer ikke å skrive om ting jeg elsker for mye». Vel, etter de to første sesongene tapte den serien seg noe helt sinnsykt, og sesong tre og fire jumped the shark, utvidet universet til det urimelige (og legg merke til at jeg sier dette om en serie der vampyrer, tankelesere og varulver er hverdagskost), replikkene ble dårlige, de verste bad-boysa ble snille og overraskelsesmomentet (det som fikk deg til å gispe hver gang en vampyr entret et rom, veldig «when you came in, the air went out»-aktig) fadet sakte ut i ingenting.
Men jeg fortsatte å se, for de to første glimrende sesongene var nok til at jeg åpnet mitt hjerte og blottet min hals for disse vakre, forferdelige vesenene, og nå har jeg fått lønn for strevet. For i sesong fem, litt sånn rundt episode 6 eller 7 tar dette seg kraftig opp. Feene (glemte jeg å nevne at det er med feer, hekser og shifters også?) blir selvironiske og kommer med festlige kommentarer om sine egne antrekk, de skjønner at de ser ut som noe som kommer rett fra en Disney-film (tenk heller Alladin enn Løvenes Konge her), og Sookie har også noen veldig kule replikker, noe a là «I got junk magazines, junk food because I know how awful hospital food can be, and of course some flowers to class it up a bit so I don't seem so WT.»
Og her er greia: Jeg føler at den setningen oppsummerer det geniale ved denne serien. For den er om ikke nødvendigvis white, så i alle fall trash, men med fare for å gjenta meg selv: «Trash is king!». Og, akkurat som Sookie, classer serien seg opp innimellom, med selvironi, interessant karakterutvikling og kvikke replikker, akkurat nok til at også de som helst ikke ville klassifisert seg som white trash (men som nok likevel er i alle fall en smule euro-trash, altså E.T., pun intended) har en god unnskyldning for å fortsette å se den sesong etter sesong, en unnskyldning som tross alt er bitte litt bedre enn kinnbeina til Bill Compton eller Eric Northman knelende i bar overkropp.
Men jeg fortsatte å se, for de to første glimrende sesongene var nok til at jeg åpnet mitt hjerte og blottet min hals for disse vakre, forferdelige vesenene, og nå har jeg fått lønn for strevet. For i sesong fem, litt sånn rundt episode 6 eller 7 tar dette seg kraftig opp. Feene (glemte jeg å nevne at det er med feer, hekser og shifters også?) blir selvironiske og kommer med festlige kommentarer om sine egne antrekk, de skjønner at de ser ut som noe som kommer rett fra en Disney-film (tenk heller Alladin enn Løvenes Konge her), og Sookie har også noen veldig kule replikker, noe a là «I got junk magazines, junk food because I know how awful hospital food can be, and of course some flowers to class it up a bit so I don't seem so WT.»
Og her er greia: Jeg føler at den setningen oppsummerer det geniale ved denne serien. For den er om ikke nødvendigvis white, så i alle fall trash, men med fare for å gjenta meg selv: «Trash is king!». Og, akkurat som Sookie, classer serien seg opp innimellom, med selvironi, interessant karakterutvikling og kvikke replikker, akkurat nok til at også de som helst ikke ville klassifisert seg som white trash (men som nok likevel er i alle fall en smule euro-trash, altså E.T., pun intended) har en god unnskyldning for å fortsette å se den sesong etter sesong, en unnskyldning som tross alt er bitte litt bedre enn kinnbeina til Bill Compton eller Eric Northman knelende i bar overkropp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar