Vannet i boblebadet er for varmt, jeg kommer ikke til å holde ut lenge. Likevel er det noe som stopper meg, en illevarslende bjelle begynner å ringe når jeg ser mannens ansikt. Jeg prøver å lytte når han snakker til sidemannen, men språket lyder fremmed.
De er begge eldre, pene menn. Han til venstre virker skjørere og spinklere, det er noe klassisk og elegant over hans holdning. Mannen til høyre er bredskuldret og fortsatt muskuløs, ansiktet er preget av arret som går fra øret til nesen. Nå er jeg helt sikker på at språket de snakker er fransk, ordene kommer stille og fort.
Men det er noe annet, mannen til venstre virker kjent, noe i hans ansikt, skjegget, tatoveringene. Plutselig kjenner jeg et trykk i brystet, angsten legger sin velkjente, klamme hånd rundt min hals. Som om han hører mine tanker snur han ansiktet mot min side av boblebadet. Dråpene glinser på hans rynkete hud, et lite smil lurer i munnviken.
”Hvordan liker De vannet, mademoiselle?”
”Det er litt for varmt for min smak”, svarer jeg og hører stemmen skjelve.
”Det var akkurat det min venn og jeg diskuterte. Vi mener begge at vannet i bassengene her er altfor varmt, man må alltid til havet for å avkjøle seg. Jeg elsker havet, det er ikke det. Faktisk er det der jeg tilbringer mesteparten av mine dager. Jeg er maler, mademoiselle, kom hit mest for de legendariske solnedgangene, men også for lyset, bølgene og vinden. Finner De ikke dette stedet uimotståelig vakkert?”
”Jeg har bare vært her en dag.”
”Da så mademoiselle. De vil se at dette stedet har uendelig mye å by på, merk mine ord. Dette er forresten min amerikanske venn, beklager at jeg har ventet så lenge med å introdusere Dem. Jack, dette er?”
”Emma” hvisker jeg.
”Emma” gjentar han med trykk på siste vokal. ”For et fortryllende navn. Jeg er Vincent, oppkalt etter mesteren selv.”
Jack nikker til meg uten et ord, Vincent smiler enda bredere.
”Vi må nok forlate Dem, belle Emma, dette vannet tar knekken på en gammel mann. Det var storartet å treffe Dem, og jeg kan med sikkerhet si at vi kommer til å ses igjen.”
Han kysser meg på hånden med en nonchalant bevegelse og går opp trappene. Jack følger etter uten å ofre meg et blikk.
Teksten din minner meg om en opplevelse jeg hadde i en varmekilde på Lesvos. I det varme badet var to greske herrer, ikke ulike de du beskriver, og skikkelsene deres innbød til en rekke tanker om hvem de var, hvor de var fra og ikke minst, hvorfor de var kommet til varmekilden. Sammen med dem var en ung kvinne. I den intense dampen og preget av den sakrale stemningen i badet, tenkte jeg meg disse tre reise rundt som en jøglertrupp. Den ene knivkaster, den andre en løvetemmer uten løve og denne unge kvinnen som en akrobat.
SvarSlett