Jeg gjør ingenting. Våkner, ligger urørlig i time etter time, stirrer på taket med vidåpne øyne. Digitalklokken går sakte, den har røde tall som ikke blinker. Den står helt i ro. På noen klokker blinker de to prikkene mellom timene og minuttene, men ikke her. Her er det helt stille.
Noe stopper meg likevel fra å være ulykkelig, drar mine tanker vekk fra sammenhengene den har så lett for å vikle seg inn i, etterlater en sylskarp klarhet der noen få ting står ut som betydningsfulle. Er det ikke nettopp det som er meningen med å flykte, hit kommer de vel alle for å kvitte seg med noen demoner, for å la solen suge de ut, la saltvannet etse de bort. Huden på armene mine er allerede full av utslett og blemmer, en advarsel om at ting ikke kan forsvinne så lett, at sporene kommer til å synes. Like fullt er det mest teracotta og palmesus, mangofargede vegger og grasiøse flamingoer, gekkoer som soler seg på de kunstige steinene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar