Bassenget er kjøligere enn i går, det tar en stund å venne seg til vannet. Kroppen min er fortsatt svett og sliten etter en natt med urolige drømmer. Skuldrene kjennes stive de første rundene, jeg konsentrerer meg om å ta lange, runde svømmetak, dytter bort så mye vann som mulig hver gang. Det er bedre å svømme med ansiktet mot hotellet, jeg kan på den måten studere alle balkongene, få et klarere bilde av hvem som bor hvor. Men det er ennå tidlig og lite aktivitet, solen har så vidt rundet hjørnet av bygningen og skinner meg i ansiktet når jeg befinner meg i den øvre delen av bassenget. Det er denne morgensolen jeg liker best av alt, den som ikke steker, som ikke gir meg blemmer, som er mild, men likevel varm. Takene blir lettere og lettere, kroppen begynner å lytte til meg igjen. Vannet kjennes varmere allerede, jeg dupper ned hodet, men bare litt, så ikke håret skal bli vått. Det er deilig å ha ansiktet ned i vannet, selv om jeg ikke klarer å holde øynene åpne. Lydene blir borte en etter en, jeg forsvinner i en liten boble av fuktighet og bevegelse. Plutselig kjenner jeg en hånd på låret, ubehaget får meg nesten til å kaste opp.
”Morning miss”, sier Jack.
Han er brun og glinsende, huden er innsmurt med olje. Det svarte håret skinner unaturlig, det ser unektelig farget ut. Jeg smiler kjølig, vil helst slippe å snakke akkurat nå, vil bare fortsette å svømme, tak for tak, bevegelse for bevegelse. Jeg fortsetter fram til kanten og snur meg under vann for å begynne på neste runde. Men Jack er i veien igjen når jeg sparker fra, han svømmer sine runder på kortsiden av bassenget. Jeg kjenner mitt smil bli stadig mer anstrengt for hver runde vi møtes, den tredje gangen kommer han i en slik fart at jeg må stoppe for å ikke få armen hans slengt i ansiktet. Jeg setter beina i bunnen så fort at fotsålene svir, tørker vannet av ansiktet og kjenner svimmelheten komme. Det nytter ikke å svømme mer nå. Solen begynner øyeblikkelig å tørke kroppen min da jeg går opp bassengtrappen, jeg stanser på det øverste trinnet, prøver å la velværen ta overhånd.
”Jeg liker Deres badedrakt, miss.” Han har plutselig dukket opp bak meg. ”Svømmer De hver dag?”
”Jeg prøver.”
”En dag som ikke starter med et bad er en dårlig dag. Jeg kommer fra Phoenix, Arizona. Ørkenland. Der er man nødt til å avkjøle seg med jevne mellomrom.”
Jeg nikker høflig og fortsetter ut av bassenget. Håndkleet og kjolen ligger på solsengen nærmest trappen, jeg tørker meg med raske bevegelser, kjenner blodet renne fortere.
”Finner De det ikke merkelig at været alltid er det samme her, miss?” Han står ved siden av solsengen, smiler bredt, amerikansk.
”Jeg ser en stadig mindre interesse for vær og vind, folk vil bare ha varme. For meg er kontrastene det verdifulle, stormen som kommer uanmeldt, solskinnet som bryter gjennom skyene rett etterpå.”
”Det er kanskje naturlig at de fleste som kommer hit bare vil ha sol. Det er vel mesteparten av poenget med å reise til sydligere strøk.”
”Slik kan det virke, slik kan det virke. De ville bli overrasket, miss, hvis De visste hvor forskjellige grunner det er som bringer mennesker hit. Men nok om det. Jeg eier faktisk en værstasjon, har jobbet med den i over førti år.”
”Well done, sir.”
”Jeg kan ikke annet enn å spore et snev av ironi i Deres stemme, miss, og jeg håper det skyldes en lengsel etter frokost snarere enn kjedsomhet. Man skal ikke fnyse av en gammel manns bragder, mangel på interesse og involvering i andres liv kan få uante konsekvenser.”
”Jeg mente ikke noe slikt…”
”De ble nervøs, og det er bra. Det betyr at De er vár for signaler, ett trekk en værmann alltid kommer til å sette høyt. Jeg vil bare nevne at min værstasjon ikke var et hvilket som helst lite privat foretak, den fikk meg til å tjene betydelige summer som jeg etter hvert begynte å gi bort til veldedige formål. Været er viktigere enn det kan synes ved første øyekast. Og en ting til. Aldri døm ting for fort, min kjære Emma.”
”Men jeg…”
”Nok har blitt sagt mellom oss for denne gang. Vil du spise med meg i kveld?”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar