Peer Gynt på Centralteatret er virkelig en vandreforestilling. Vi beveger oss fra rom til rom, fra scene til scene, "slik de gjorde i middelalderens prosesjonsspill", som det står i programmet. Men dette er i aller høyeste grad nåtid, ned til minste ubehagelige detalj, enten vi befinner oss på geriatrisk avdeling eller er 'live studio audience' under innspillingen av et talkshow.
Vandringen fungerer svært godt. Vi er - i likhet med Peer - hele tiden i bevegelse, jeg opplever oppbruddet, rastløsheten og uroen som noe helt fysisk. Som publikum rives vi stadig ut av illusjonen, men bare for å bli trukket inn igjen med enda sterkere kraft, bli på samme tid forført og støtt bort av luktene, berøringene, bli fanget av ubehaget som kryper dypere og dypere inn under huden.
For meg er den mest vellykkede overgangen mellom scenen i Dovregubbens kvalmende, støyende, ekstreme spa og scenen ute i Centralteatrets bakgård, der Peer og Solveig stille, sakte beveger seg mot hverandre, uten å noensinne møtes. Stillasene, den rå murveggen, kald vind; dette er frihet, nakenhet, enkelhet. Dette er alt det Peer søker og aldri kan få.
Og Peer er så nær oss, han er så smertelig lett å forstå. I sin søken etter storhet, betydningsfullhet, i sin evige flakking og uutholdelige letthet, i løgnen, forandringen, den evige konstruksjonen av et selv som aldri kan tillate seg stillstand. Om han har en kjerne, så kan den aldri vises frem: den må forbli unnvikende, udefinerbar. Urørt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar