"Å være, eller ikke være", "Å dø og sove". Ordene er så kjente at det føles som en slags overskridelse å skrive dem. Disse setningene er nærmest en del av oss, og likevel makter han å gjøre de nye, gi de en betydning som beveger meg. Hans alder gir replikkene en tyngde og en ærlighet som er sjelden. Han er Hamlet: i kraft av sin erfaring, sin modenhet, sin visdom. Han er den som står utenfor og nettopp derfor kan se klart. Han er den som kan og må dømme.
Teaterillusjonen blir utfordret av det skarpe lyset, lyset som ikke skiller mellom scene og publikum. Dette er teatret i teatret, Espen Skjønberg som forteller om Hamlet, som er Hamlet, som aldri etterlater noen tvil om rollen han spiller, men som likevel rører meg mest med sin menneskelighet, med det uunngåelige som er der i hver av hans bevegelser, i hvert åndedrag, i hans sterke tilstedeværelse som bærer i seg det å ikke være.
Og når han presser Yoricks hodeskalle tett inntil sitt eget hode kjenner jeg det gå kaldt nedover ryggen på meg. Det uutsigelige er der et ørlite øyeblikk, foran meg, som en skjelven, som et glimt. "The rest is silence."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar